Helene Lundes reise til den ferdige Holberg-rapporten

12.01.2021

Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Norsklæreren, og viser 1. prisvinner fra Vestby vgs. Helene Randem Lundes prosess i Holbergprisen i skolen

Innledning nummer to!!! Dette er kjempespennende. Jeg gleder meg til å se hva du får til. 

- Marita Kristiansen

Dette var starten, en tilbakemelding jeg fikk på første utkast av innledning og metode. Tre utropstegn fra en motstander av overdreven bruk av utropstegn. Var det jeg hadde skrevet så bra? Over juleferien og langt ut i januar prøvde jeg å forstå hva det var som hadde ført til utropstegnene. Jeg leste Bienes historie av Maja Lunde, Nils Klims reise til den underjordiske verden av Ludvig Holberg, Lushons plater av Bjørn Andreas Bull-Hansen, Massemenneske av Anders Malm, 1984 av George Orwell, Tidsmaskinen av H.G. Wells, og alt jeg kunne finne om litterær darwinisme, et begrep jeg hadde kommet over litt tilfeldig, men som forente min interesse for humaniora og realfag. Problemstillingen og innledningen ble til slutt en helt annen, kun to setninger fulgte prosjektet hele veien:

Darwin snudde vår forståelse av mennesket på hodet med utgivelsen av sitt livsverk, Om artenes opprinnelse. Vi er dyr, formet gjennom millioner av år med saktegående evolusjon, i likhet med alt annet liv på jorda.

Den endelige problemstillingen ble om man kan se en overgang fra et dualistisk og kristendomspreget menneskesyn i Ludvig Holbergs roman fra 1741, Nils Klims reise til den underjordiske verden, til et monistisk og vitenskapspreget menneskesyn i Massemenneske av Anders Malm fra 2012. En roman fra før Darwin og den industrielle revolusjonen, og en innenfor samme sjanger, fra i dag. Denne siste formuleringen kom ikke på plass før helt mot slutten av prosjektet. Folk spør gjerne: «Hvordan kom du på å skrive om dette?» Kort fortalt begynte det med at jeg hadde lest Nils Klims reise til den underjordiske verden med klassen. Jeg likte godt den samfunnskritiske funksjonen til boka, og begynte å se på andre dystopiske/utopiske bøker. Deretter kom jeg over en interessant oppgave om litterær darwinisme og ble helt forelsket i dette nye begrepet. Etter å ha stanget hodet i veggen veldig lenge gikk jeg gradvis over til å se på hvilket menneskesyn vi kunne se i disse to spesifikke bøkene. Denne tankeprosessen tok omtrent tre måneder. Jeg leste mulige sekundær- og primærkilder, tok notater, skrev utdrag og snakket med læreren. Denne delen av prosjektet er trolig den jeg har lært mest av. Jeg skulle ikke analysere et dikt eller skrive en argumenterende tekst om våpenlovgivning i USA; oppgaven måtte jeg lage selv. Å aktivt søke etter gode ideer og forme sitt eget prosjekt over uker eller måneder, er ikke noe man som skoleelev møter ofte. Det krever en helt annen utholdenhet, frustrasjonsterskel og disiplin enn mindre oppgaver. Timene med lesing av litteratur som ikke ble brukt, ideene som ble lagt på is og sidene med tekst som ble slettet, virket så bortkastet, men jeg ser i retrospekt at de var like uunnværlige som det «synlige» arbeidet.

De to verkene jeg bestemte meg for å bruke, ble analysert med fokus på hvilket menneskesyn de ga uttrykk for. Når Nils Klim påpeker at det som hindrer han i å begå selvmord, er «tanken på min udødelige sjel og det kristne bud om ikke å ta sitt liv før tiden» (s. 236), viser det at han opplever et tydelig skille mellom kropp og sjel. Et skille som jeg-personen i Massemenneske ikke lar seg stoppe av når han står i samme situasjon. Han ser for seg at vannet i blodet vil bli en del av vannets kretsløp, skjelettet vil synke til havets bunn, dekkes med sedimenter og bli et forsteinet avtrykk i sanden, et fossil. «Jeg var i sirkulasjon. Jeg var uten grenser» (s. 216). Her vies oppmerksomheten til kroppen og dens kobling til naturen. Konklusjonen min ble til slutt at ja, vi kan se et dualistisk menneskesyn i Ludvig Holbergs roman, mens menneskesynet i Anders Malms roman er mer monistisk, og at dette kan indikere at menneskesynet vårt har endret seg i takt med samfunnsutviklingen.

Denne typen litterær oppgave lå langt unna den klassiske naturfaglige rapporten, og jeg fryktet at jeg kun så det jeg ville se. Noen år med norsk på skolen og plutselig leker jeg ekspert. Gjennom hele arbeidsprosessen slet jeg med samme tanke: overtolker jeg? Uten min norsklærer som sparringspartner hadde jeg trolig gått meg vill i mitt eget hode. Trond-Viggo Torgersen oppsummerer situasjonen jeg sto i, helt perfekt når han synger «tenke sjæl og mene, måtte stå for det du sa». Den selvsikkerheten jeg hadde da jeg allerede på Vg1 tullet med at jeg skulle vinne Holbergprisen i skolen, virket i arbeidsperioden veldig fjern. Derfor var det ekstra morsomt å høre fagjuryens uttalelse:

«Lunde har gjort en imponerende og innsiktsfull litteraturanalyse (…). Oppgaven utviser en presis og omfattende filosofisk innsikt i spørsmålet om hva som kjennetegner et menneske.».

Å jobbe med større prosjekter der man får mulighet til å trekke inn flere fag og virkelig bruke tid på de ulike delene av prosjektet, er en veldig god øvelse, som jeg personlig har lært mye av. I tillegg til det faglige lærer man også en del om seg selv. Det første er at man er sin egen strengeste kritiker. Å holde på med en oppgave over lang tid gir både opp -og nedturer. Den utholdenheten og selvdisiplinen jeg viste meg selv at jeg var i stand til da jeg selv på de dårlige dagene satte meg ned foran skjermen og arbeidet, er noe av det jeg er mest stolt over. Likevel førte den strenge selvkritikken til at jeg ikke ønsket å vise arbeidet til noen før det var «perfekt». Jeg fortalte meg selv at andre ikke kom til å forstå det jeg hadde skrevet, ettersom «rapporten» min lenge besto av 30 sider med notater og diverse halvskrevne avsnitt. Jeg kunne prøvd å forklare, men realiteten er at jeg lenge slet med å forstå oppgaven selv. Den var som en av de tavlene man ser i krimserier, fylt med ideer, bilder og bevis, før de røde trådene har kommet på plass. Det var sammenheng i kaoset, men jeg hadde ikke funnet den enda. Da trådene endelig begynte å komme på plass, sto så min indre perfeksjonist klar og nektet å vise halvferdig arbeid. Dette er noe jeg vil ta med meg videre som et forbedringsområde til kommende oppgaver.

Responsen jeg har fått, har vært helt enorm. De fleste skjønner at det ligger en del arbeid bak et sånt prosjekt, men for meg er denne prisen avslutningen på et mye større prosjekt som jeg har jobbet med de siste 13 årene. Skolen og det å være skoleflink har vært en sentral del av min identitet så lenge jeg kan huske, men samtidig har jeg slitt mye med «bedragersyndromet». Stadig vekk har jeg sittet med en følelse av jeg kommer til å bli avslørt, at noen vil innse at jeg egentlig ikke er så smart. Å få denne annerkjennelsen, fra en objektiv fagjury og fra kunnskapsministeren, har bidratt til å styrke troen på mine egne akademiske ferdigheter. Det er mange som i løpet av de siste månedene har sagt de er stolte av meg, men det viktigste er at jeg er stolt av meg selv. Jeg er stolt over det arbeidet og den arbeidsinnsatsen jeg har lagt i denne oppgaven, og i alle andre oppgaver jeg har møtt på så langt i skolesystemet. Det er gøy med priser, avisartikler og fremmede som gratulerer deg, men dette hører til sjeldenhetene. Vanligvis er jeg arrangør, deltager og heiagjeng i konkurranser bare jeg deltar i. Jeg setter meg mål, jobber mot dem og jubler når jeg krysser målstreken. Det har fungert ganske bra så langt.