Forskerkontakten: Ingvild Gilhus

Publisert 09.09.2009
Muhammed-karikaturer og engleskoler. I en tid der mange trodde religion ville forsvinne fra vestlige samfunn, er det tvert imot blitt en snakkis. Det synes også i flere av skoleprosjektene i 2007.

Tekst: Kjerstin Gjengedal.
Se også Språk, status og identitet: Intervju med Arne Torp

Ingvild Sælid Gilhus er professor i religionshistorie ved Universitetet i Bergen og professor 2 i religionshistorie ved Universitetet i Oslo.

Gilhus har gitt ut og vært medforfatter av en rekke bøker (bl.a. Laughing Gods, Weeping Virgins, Routledge 1997, Kulturens refortrylling, Universitetsforlaget 1998, Nytt blikk på religion, Pax 2001 og Myte, magi og mirakel i møte med det modernen, Pax, 1999).

Høsten 2007 besøkte Gilhus elever ved Bergen Handelsgymnasium og Bergen Katedralskole. Her holdt hun foredrag og veiledet elevene videre i forskningsprosessen. Elevene ved de to skolene hadde valgt å forske på ungdom og nyreligiøsitet og ungdoms forhold til horoskoper, overtro og bruk av religiøse symboler. Norske ungdommer er veldig nysgjerrige på kunnskap om religion, er Ingvild Gilhus inntrykk. Hun er professor i religionsvitenskap, og i høst har hun vært forskerkontakt for årets Holbergprisen i skolen. Flere elevgrupper har forsket på ulike sider ved religion, og Gilhus forteller at elevene har vært ivrige til å stille spørsmål, både om nyreligiøsitet og om omfanget av religiøse forestillinger blant ungdom i dagens samfunn.

Kristendom var også nyreligiøs

- Nyreligiøsitet er et litt misvisende ord, for det høres jo ut som det betyr at disse retningene er helt nye. Men mange religioner har lange røtter. En del religiøse bevegelser som regnes som nyreligiøsitet i Vesten, som for eksempel den indiske Krishnabevegelsen, har lange røtter i hinduistisk tradisjon. Selv om noe er nytt hos oss, betyr det ikke at det ble funnet på i går, påpeker hun.

Men vi har også nyreligiøse retninger som ikke eksisterte for hundre år siden, for eksempel Scientologi-kirken, som kanskje først og fremst er kjent for å ha Tom Cruise i medlemsregisteret. Samtidig har nyreligiøsitet alltid vært en del av det religiøse bildet. Det er bare innholdet i begrepet som forandrer seg.

- De første århundrene etter Kristus var jo kristendommen en nyreligiøs bevegelse. Det vi bruker ordet til i dag, er å beskrive bevegelser som er nye for oss, det vil si enten bevegelser som er nye i Vesten, eller som har oppstått i løpet av for eksempel de siste hundre år, forteller Gilhus.

Religion som identitetsmarkør

Mens nordmenn for tretti år siden var lommekjente i bibelhistorien og delte kristne referanser, har vi ikke lenger kristendommen i ryggmargen på samme måte. Til gjengjeld vet vi mer om andre religioner, fordi vi har fått dem nærmere inn på livet. Vi leser om dem i avisene. Vi hører om dem på TV. Vi har naboer som er muslimer.

De som tror at religion kommer til å forsvinne etter hvert som samfunnet utvikler seg og blir mer moderne og høyteknologisk, har så langt ikke fått rett.

- Vi ser at religion blir mer synlig i media, og det brukes i større grad som identitetsmarkør, mener Gilhus.

- Se bare på fremmedarbeiderne som kom til Norge i slutten av sekstiårene. Da de kom, ble de kalt fremmedarbeidere. Etter hvert begynte vi å kalle dem pakistanere, og siden nittiårene er de blitt kalt muslimer. Det er blitt vanligere å karakterisere folk ut fra religiøs tilhørighet, og i det storpolitiske bildet blir konfliktfronter tegnet ut fra religiøse motsetninger. Religion har jo mange funksjoner, og de fleste av dem er fredelige. Men i konflikter kan det virke som om religion er en katalysator som heller nører opp under konflikter enn å dempe dem.

Det interessante er at det først og fremst er andre mennesker som blir beskrevet ut fra sin religion. Vi er først og fremst nordmenn, ikke kristne. Tvert imot har vi tatt i bruk begrepet "kulturkristendom", for å beskrive mennesker som ikke nødvendigvis er troende, men som er oppvokst i en del av verden hvor kristendommen har preget historie og kultur i lang tid. Av en eller annen grunn har vi lett for å tro at mennesker fra andre religiøse kulturer er mye mer religiøse enn oss selv, selv om forskning viser at det slett ikke trenger å være slik.

Religion selges som en vare

Denne sommeren skapte Prinsesse Märtha blest i nyhetsbildet da hun lanserte sin skole hvor elevene blant annet lærer å få kontakt med engler. Utdannelsen koster 12 000 kroner i halvåret, og er et eksempel på at religiøse tjenester absolutt ikke er gratis. Forbindelsen mellom penger og religion er noe Ingvild Gilhus er interessert i å forske mer på.

- Tradisjonelt har man tenkt på religion som noe som er gratis, hvor blant annet Scientologikirken er blitt hengt ut for å ta betalt for religiøse tjenester. I virkeligheten koster jo all religion penger. Det er bare det at hvis pengene kommer fra staten, blir de mindre synlige. Da ser det ut som om vi kan bruke kirkens tjenester gratis, mens vi egentlig betaler for dem via skatteseddelen. Men i et senkapitalistisk samfunn som vårt, virker det som det religiøse markedet blir mer synlig. Folk formidler sine religiøse tjenester mer åpent, og religion kan selges som en vare. Det er noe nytt i dagens bilde, hevder hun.

Siden religion i stadig større grad kjøpes og selges, finner vi oftere enn før religiøse symboler i sammenhenger der de egentlig ikke hører hjemme, som i musikk, film, mote og reklame. Det er igjen med på å bestemme hva slags inntrykk vi får av religioner.

Vi bestemmer selv hva vi vil tro på

Samtidig som nordmenn er blitt mer kjent med andre religioner, har vi sluttet å tro på alt presten forteller oss. Det er ikke lenger vanlig å innrette hele livet sitt etter religiøse autoritetspersoner. Istedet er vi blitt våre egne religiøse autoriteter. Vi tror og tviler som vi ønsker, og vi bestemmer selv hva vi vil tro på og ikke tro på.

Ingvild Gilhus kan tenke seg flere mulige religiøse framtidsscenarier.

- Man kan forestille seg at verden blir fundamentalistisk, slik at vi må ha en religiøs tilhørighet hvis vi vil regnes med i samfunnet. Eller man kan tenke seg at religion får mindre plass i den offentlige sfære, slik at samfunnsinstitusjoner blir stadig mer sekulariserte, og at man samtidig får en oppblomstring av forskjellige religiøse retninger som opererer utenfor samfunnsinstitusjonene.

Det eneste Gilhus er sikker på, er at religion ikke vil forsvinne fra folks bevissthet på en god stund.

- Religion har vært en samfunnsdimensjon vi kan følge tilbake så langt vi har menneskelige kilder. Så det er jo utenkelig å tro at den plutselig skulle bli borte nå!