Intervju med Ian Hacking

Foto: Patrick Imbert

- Du har en omfattende bibliografi på CVen din og har vært innom mange forskjellige områder. Hvilke tema synes du har vært viktigst, når du ser tilbake?

Den boken jeg liker best, er The Emergence of Probability (1975), for det var her jeg virkelig staket ut min egen vei innen filosofien. Boken kom i nyutgivelse i 2006, med en innledning der jeg først forklarer hvor mye jeg har hentet fra Michel Foucaults arkeologi, og dernest hvilke forbindelser det er mellom denne boken og det vell av arbeider som andre siden har publisert om beslektede emner. Forlaget, New York-avdelingen av Cambridge University Press, rotet dessverre til denne nyutgivelsen, så den blir nå rettet og trykket opp på nytt.

- Hva er du opptatt av i dag?

Altfor mange ting. Jeg vil beskrive det viktigste i forbindelse med spørsmål 3. Jeg har en tendens til å kverne over beslektede tema i lang tid. Jeg holder på med en bok om klassifiseringen av ting i naturen. Nesten alt er gjort, men boken er ennå ikke ferdig. Det er en håndbok i det jeg kaller “Making up People”, som går nærmere inn på mange emner som nevnes i begrunnelsen for pristildelingen. Jeg begynte å arbeide på den i 1983. Jeg har gjenopptatt interessen for eksperimentell fysikk, som begynte med Representing and Intervening (1983). Jeg bruker nyere arbeid om ultrakalde (dvs. nærmest det absolutte nullpunkt) atomer som nøkkeleksempel. Jeg har engasjert meg i bioteknologi, og spesielt i hvordan bioteknologien påvirker våre oppfatninger om oss selv, om hvem vi er, våre personlige identiteter.

- Hvordan vil du definere ditt nåværende intellektuelle prosjekt?

(Som om jeg bare hadde ett!) Mitt viktigste langsiktige prosjekt – som begynte i 1982 – er å forstå hvordan de ulike retningene innen vitenskapelig tenkning har utviklet seg fra antikkens matematikk gjennom hypotetisk modellering av universet (Galileo), laboratorietenkning, taksonomisk klassifisering (von Linné) og selvfølgelig probabilistisk tenkning, som var mitt utgangspunkt. Jeg har publisert et slags “gjeldsbrev” under tittelen Scientific Reason (Taipei, 2009). Det er en liten bok med noen av forelesningene jeg nylig holdt på Taiwan. Jeg mener sannhetens og objektivitetens natur er noe som har enorme filosofiske konsekvenser.

- Hvilken rolle eller funksjon mener du samfunnsvitenskapen bør ha i det 21. århundret?

Jeg har egentlig ikke tenkt så grundig gjennom dette. Enhver vitenskap som lykkes eller som er nyttig, gjenskaper seg selv med jevne mellom, og etter min mening ville det være absurd å si hva en vitenskapelig retning burde beskjeftige seg med i årene framover. Jeg tenker mer som en fysiker enn som en biolog, og i hvert fall ikke som en “samfunnsviter”. Jeg aner ikke hvordan de ulike samfunnsvitenskapene vil utvikle seg, ikke en gang ti år fram i tiden. Men jeg kan si så mye som at jeg antakelig har flere antropologer enn filosofer blant mine venner og bekjente som jeg mener tenker noenlunde som meg selv.

- Vet du noe om hva som foregår innen samfunnsvitenskapelig forskning i Skandinavia?

Egentlig ikke, akkurat som jeg vet lite om hva som foregår innen samfunnsvitenskapene i Canada og Frankrike. Jeg har en tendens til å engasjere meg på et mer lokalt nivå enn på et generelt nivå. For eksempel har jeg de siste ti årene interessert meg for et problem i Sverige som opprører meg: barna i asylsøkerfamilier. De dropper helt ut av verden, mange i en slik grad at de ikke snakker, ikke spiser, ikke står opp, ikke går på do. Det er mange meninger om hva som foregår, og sosiologer og psykiatere er ofte uenige. Jeg fikk vite om problemet da jeg foreleste i Uppsala høsten 2006, men de to siste ukene har jeg gjenopptatt korrespondansen med flere av partene som står mot hverandre i dette spørsmålet.

- Hva mener du om internasjonale forskningspriser som Holbergprisen?

Jeg har blandede følelser. De vitenskapelige Nobelprisene bidrar utvilsomt til å gjøre god forskning bedre kjent, og Nobels navn er kjent i hele verden. Kan det samme sies om Kyotoprisene, Klugeprisen, for ikke å snakke om Holbergprisen? Ikke i samme grad – kanskje ting med tiden vil endre seg. Det jeg liker best med Holbergprisen, er at den er knyttet til en juniorpris som tildeles en ung nordisk forsker, og til priser til unge norske skoleelever.

Hver eneste en som har fått vite at jeg er blitt tildelt Holbergprisen, har sagt at den var “velfortjent”. Kanskje jeg fortjener å stå på en liste over 2-3000 forskere, men resten er hell. Jeg føler meg beklemt over størrelsen på prisen, og vi kommer helt sikkert til å gi bort en stor del av den, på samme måte som min kone og jeg har gjort i mange år: én tredel til utdanning, én tredel til trengende mennesker i vårt nærmiljø og én tredel til trengende i Afrika og Sentral-Amerika. (Men ikke be meg om gaver! Vi har allerede bestemt oss for hvem som skal få hva de neste par årene.)