Michael Cooks tale ved utdelingen av Holbergprisen 2014

Jeg vet ikke hvordan Holbergstyret kom frem til beslutningen om å tildele meg denne uvanlig ærerike prisen, og under alle omstendigheter bør jeg heller ikke vite noe om det. Men la meg gripe til en distinksjon som andre prisvinnere har brukt før meg. Det er rimelig å gå ut fra at styret, åpent eller underforstått, må ha tatt stilling til to ting: først må de ha besluttet at uansett hva jeg måtte ha utrettet, så har jeg gjort det rimelig bra. Når det gjelder denne beslutningen er den eneste kommentaren jeg kan gi, den jeg ga til professor Bleiklie da han ringte for å fortelle meg at jeg hadde blitt tildelt prisen: “Jeg skjønner ikke hva jeg har gjort som gjør at jeg fortjener dette.” Den andre beslutningen styret må ha truffet er at den typen ting som jeg gjør – eller forsøker å gjøre – er verdt å drive med, og her har jeg noe jeg kan si: den typen ting jeg driver med, selv om det i aller høyeste grad er en del av humaniora, så er det på ingen måte en del av hovedstrømmen innenfor humaniora, og at jeg setter stor pris på det faktum at Holbergstyret har sett lenger enn til hovedstrømmen. Men her må jeg stille meg selv et spørsmål som jeg finner det vanskelig å svare på: akkurat hva er det jeg gjør, eller forsøker å gjøre? Selvfølgelig er en stor del av dette spørsmålet lett å svare på: jeg arbeider med historien til den islamske verden eller du kan si islam i historien. Men hvordan er det jeg egentlig gjør det? I et forsøk på å svare på dette spørsmålet føler jeg meg definitivt ikke i mitt rette element. Til dels kan jeg skylde dette på kultur: motviljen som skikkelig oppdratte engelske mennesker føler når det gjelder å snakke om seg selv. Men en god del av dette er mer personlig: en grunnleggende latskap, holdt ved like i mange år, når det gjelder å tenke på meg selv. Jeg har lagt stor energi ned i å tenke på de tingene jeg har arbeidet med, men har nesten ikke gjort noe forsøk på å ta et skritt tilbake for å se meg selv arbeide med dem. Ved noen sjeldne anledninger når jeg tidligere har blitt bedt om å gjøre dette, har jeg klart å avspise folk med å lire av meg noen tanker om egne erfaringer, og avlede ethvert mer dyptpløyende spørsmål med noen forsøk på morsomheter. Denne gangen vil jeg også starte med noen tanker om egne erfaringer, men jeg skal hoppe over morsomhetene. La meg begynne med en erfaring som trolig ikke er like viktig som jeg liker å tro, men jeg føler en tilknytning til den. Mitt første forsøk på å være det jeg nå ville kalle en historiker – og med det sikter jeg til det å gjenskape fortiden på grunnlag av det fragmentariske materialet som overlever etter den – var faktisk et lite vågestykke ut i arkeologiens verden. En gang i min barndom – jeg må ha vært rundt syv – var min far med på en utgravning på det stedet der det gamle Smyrna lå, noen kilometer nord for den moderne tyrkiske byen Izmir. På et tidspunkt oppsto det to problemer: det første dreiet seg om et rom i et hus som stammet fra det syvende århundre f.Kr, som var så lite at en tyrkisk arbeider ikke hadde plass til å svinge hakken; det andre var meg – jeg løp rundt omkring og var en plage. Noen, antakelig min far, men det kunne like gjerne vært min mor, kom på en strålende idé som løste begge problemer på en gang. Så de utstyrte meg med en liten hakke i barnestørrelse og satt meg i gang med å grave ut rommet. Ut av det kom det fragmenter av et bad laget i leire som senere ble gjenoppbygget av Stelios, vår greske pottemaker, til det var nesten så godt som nytt. De satte meg opp i det og tok bilde av meg. Når det gjelder å gjenskape fortiden tror jeg dette var høydepunktet i min karriere. Siden har det gått utforbakke hele veien. Men denne erfaringen ga meg en veldig konkret forestilling om hva det vil si å etablere fortiden på nytt. Det var ingenting ved den tykke leiren som innbød til dekonstruksjon. Noen år senere var jeg tolv år gammel og under utdanning ved Edinburgh Academy. Det som sitter mest levende fast i minnet seks tiår senere er den uvanlige innføringen vi fikk i “science” – vitenskap i den angelsaksiske betydningen av ordet (naturvitenskap). Den ble gitt av vår kjemilærer herr Booth. Emnet var forbrenning, og han begynte med å spørre hva vi mente foregikk når ting brenner. Vi hadde selvsagt ingen anelse. Så han forklarte den gamle flogistonteorien fra attenhundretallet, og vi skrev den ned og trodde på den. Men, så snart han hadde utlagt teorien for oss, var det ikke nok å skrive ned og tro på noe. Vi måtte lage eksperimenter for å teste teorien. Vel, teorien besto prøven i det første eksperimentet med glans, men falt ettertrykkelig sammen i det andre eksperimentet. Herr Booth fortalte oss så om oksygenteorien, og det han fortalte oss, overlevde uten problemer de neste to eksperimentene, og jeg har trodd på den helt siden den gang. Det umiddelbare resultatet av denne fantasieggende undervisningen var at jeg var overbevist om at jeg ville bli naturviter, og det var flere år før denne forestillingen ble avlivet, en prosess der min mattelærer ved Clifton College i Bristol, herr Unwin, spilte en nøkkelrolle. Han så hardt på meg og fortalte meg at som matematiker var jeg “all right”, men ikke noe spesielt. Det var da jeg ble historiker. Men jeg tror ikke mine år som naturviter in spe bare var en irrelevant omvei. For hva det var verdt etterlot de i meg en innstilling som det er vanskelig å sammenfatte. Den omfatter tilbøyeligheten til å ta slike ting som verifikasjon og årsakssammenhenger ganske alvorlig, og dessuten kanskje også en anelse av matematikerens sans for eleganse. Hvordan kan jeg på best mulig måte oppsummere følgene av de holdningene som jeg fikk gjennom disse og andre erfaringer? Jeg har blitt fortalt at jeg en gang sjokkerte et rom fullt av amerikanske høyere grads studenter ved å si “Jeg har ingen metodologi, jeg er britisk”. Men la meg plukke ut tre ting som kan tjene som eksempler – selv om de er heller forslitte eksempler på noe som når alt kommer til alt, tror jeg, har mer å gjøre med hvordan intuisjon fungerer. Det første er en sterk følelse av at den høyeste formen for intellektuell prestasjon består i forenkling. Den innsikten jeg alltid streber etter er en som reduserer kaos til orden. Jeg husker hvordan jeg som tenåring ble henrykt over å oppdage det periodiske system fordi det gjorde kjemiske egenskaper, som ellers ikke ga fornuft eller mening, forståelige, og jeg tror jeg på en måte har lett etter det periodiske system i alt jeg siden har forsket på – ofte med påfallende lite hell. Dette betyr at jeg ikke har noe medfølelse med mine studenter på høyere grad når de gratulerer seg selv for å ha gjort tingene mer kompliserte. Noen ganger er det å gjøre ting mer kompliserte det eneste som faktisk er mulig å gjøre hvis vi skal være ærlige, og i så tilfelle er det ingen vei utenom. Men intellektuelt betyr det at du har mislyktes, og ikke omvendt. Jeg tror min streben her på en litt vag måte er inspirert av matematikerens sans for eleganse. Det andre er en ambisjon om å tenke utenfor boksen – mistanken om at hvis det som er innenfor boksen ikke gir mening, da må det være noe utenfor som jeg ikke har fått tak i. Jeg går ut fra at den enkleste versjonen av dette er når du står overfor en boks full av kaos og du spør deg selv hva det er som tydeligvis ikke er til stede i boksen – hva det er som ikke skjer. Noen ganger fungerer det for meg. Det tredje er et desperat behov for å skape klarhet. Min mentale standard-tilstand er ærlig talt tåkete og for meg skaper tåke motløshet. Det finnes mennesker som tenker klart uten å anstrenge seg, men jeg er ikke så heldig at jeg er en av dem. Og det finnes de som ikke har den minste interesse av å tenke klart, og heldigvis – i det minste etter mitt eget syn – er jeg ikke en av dem heller. Det å oppnå klarhet, eller i det minste noe i nærheten av klarhet, er for meg et gjennombrudd hver gang det skjer – det er en av de tingene som med sikkerhet gir meg en opptur. Men hva, spør dere kanskje, har dette å gjøre med studiet av Islam i historien? Selvsagt er ett opplagt poeng her at mitt ikke-vestlige valg av studiefelt plasserer meg litt unna hovedstrømmen innenfor humaniora, men i mye mindre grad i dag enn da jeg begynte min karriere. Da jeg studerte historie på lavere grad i Cambridge, betød historie engelsk og vest-europeisk historie, og ekskluderte praktisk talt både den keltiske og de ikke-vestlige “utkantene”. Du måtte se på Alexander den Store sine bragder eller Korsfarerenes historier hvis du ville lære noe om historien til selv det “vestlige Asia”. Jeg er ikke sikker på hvordan den keltiske utkanten blir behandlet i dag, men det er sikkert at den ikke-vestlige verden ikke lenger er en “utkant” men er i betydelig grad er til stede ved ethvert historieinstitutt med respekt for seg selv. Men hva har denne holdningen jeg har forsøkt å skissere, å gjøre med et historiestudium der islamsk religionen står sentralt? Når jeg er nødt til å tenke på dette, innser jeg at det er noe som åpenbart er merkelig her. Den holdningen som jeg brakte med til feltet var en som opplagt passet seg til mitt første seriøse forskningsprosjekt: Jeg brukte ottomanske arkiver i et forsøk på å gi et kvantitativt svar på et spørsmål om endret befolkningspress på landsbygden i Anatolia i det femtende og sekstende århundre. Mye senere passet de samme holdningene perfekt til min positive reaksjon på de historiske implikasjonene av DNA-forskningen. Jeg synes dette nye feltet var fascinerende, mens ganske mange av mine kolleger innen humaniora lot til å ønske at det bare skulle forsvinne. Likevel, mer nylig har jeg brukt en del tid på å tenke på det jeg kaller den langsiktige geopolitikken i det førmoderne Midt-Østen – et forsøk på å skape mening i den måten ressurser og statsdannelse har spilt sammen i regionen i løpet av de siste to tusen år eller så. Det alle disse tre prosjektene har til felles er at de er fullstendig blinde i forhold til religion: det spiller ingen rolle hvorvidt de folkene vi snakker om er muslimer, kristne eller hedninger. Men disse prosjektene dreier seg ikke om kjernen i det arbeidet jeg har drevet gjennom flere tiår, og som dreier seg om Islam sin rolle i historien. Denne interessen var noe jeg utviklet først tidlig i tredveårsalderen takket være Albert Hourani. Han hadde permisjon fra Oxford et år og ba meg steppe inn for han og gi en serie av forelesninger på lavere grad om de tidlige århundrene i islamsk historie – et felt som jeg på det tidspunktet visste veldig lite om. Denne dreiningen i interessen var ikke noe spesielt i seg selv: folks interesser endrer seg jo hele tiden. Men min nye interesse for religion falt, tror jeg, sammen med en dreining innen humaniora, en dreining mot det subjektive, folks oppfatninger, det konstruerte. I den forbindelsen ville den naturlige fremgangsmåten vært å fange opp de nye tendensene i tenkningen som da begynte å vise seg – den slags tendenser som vi føyser sammen, løst, men bedagelig, under den paraplyen vi kaller postmodernisme. Men jeg beveget meg ikke i den retningen. Sannheten var at disse tendensene ikke ga meg noe. I stedet nærmet jeg meg Islam og dens rolle i historien med en innstilling som jeg alt hadde utviklet, en innstilling som opplagt hører hjemme i en forskjellig type historie. Det var ikke det at jeg var urokkelig når jeg gjorde det – men det var det jeg gjorde. Jeg tror at uansett dette misforholdet – dere ville kanskje kalle det en mismatch – danner grunnlaget for det arbeidet jeg har gjort om Islam. Det forklarer trolig på en måte både de tingene folk liker ved mitt arbeid og de tingene, ikke nødvendigvis de samme personene – misliker ved det. Kort sagt, hvis jeg har et talent – “that one talent which is death to hide”, som Milton sa det – så er det på en eller annen måte knyttet til dette misforholdet. Selvsagt kan denne enkle varianten av C. P. Snow sine berømte to kulturer i seg selv på langt nær danne grunnlaget for en karriere. Jeg har også nytt godt av en god porsjon flaks. Jeg var heldig med mine lærere ved Edinburgh Academy og Clifton College, og igjen ved Cambridge, der jeg trolig lærte mest av oldtidshistorikeren Moses Finley – en uvanlig skikkelse på et klassisk institutt på den tiden. Jeg var heldig med mine venner og samtidige i studietiden som jeg lærte enormt mye av, folk som John Dunn, som etter å ha studert historie ble politisk filosof, og Frank Stewart, som forlot historiefaget for å bli antropolog med en sterk interesse for lingvistikk – denne strenge disiplinen som ble belønnet med dette årets Nils Klimpris. Jeg var heldig med de som ga meg de eneste to jobbene jeg noen gang har hatt – Bernard Lewis, som ga meg en lektorstilling ved the School of Oriental and African Studies og Avrom Udovitch og Roy Mottahdeh, som fikk meg til Princeton – en institusjon som jeg ville hatt en langt mindre givende karriere hvis jeg hadde måttet være den foruten. Jeg var heldig med den velvillige interessen Albert Hourani viste meg tidlig i min karriere, som dere vet ledet den meg inn i fascinasjonen over dannelsen av den islamske verden. Jeg var heldig med en student som jeg underviste i mitt første år som lektor, som jeg senere har samarbeidet med og som jeg aldri har sluttet å lære av, Patricia Crone. Jeg var utrolig heldig med min kone Kim, som jeg møtte ved Princeton, og som har gitt meg en moralsk støtte og har en kompromissløst praktisk måte å ordne opp på, som jeg i årenes løp har blitt avhengig av på flere måter enn jeg har kan tenke meg å nevne. På en måte har jeg også vært heldig i det at den fremtredende posisjonen som Islam fikk gjennom dannelsen av en ny sivilisasjon i det syvende århundre, igjen har fått et motsvar i min levetid når vi ser hvordan den bidrar til å forme konturene av den verden vi lever i. Men under alt dette ligger det faktum at de mentale vanene som jeg fikk med meg fra min grunnleggende dannelse, tror jeg er betydelig forskjellig fra de kollegene som utgjorde hovedstrømmen i humaniora på den tiden. Uten alt dette hellet ville ikke disse vanene ha ført noe sted hen, men for meg gjorde de det mulig å ha en karriere der jeg kunne gjøre best mulig bruk av mitt talent, og derved oppnå det som jeg lykkelig og takknemlig kan beskrive som en viss oppfyllelse av mine akademiske drømmer. Så la meg avslutte med å takke Holbergstyret for å se mitt felt som en del av hovedstrømmen og min heller idiosynkratiske måte å gjøre tingene på som en legitim tilstedeværelse under de humanistiske fagenes store telt.