Om Ronald Dworkin

Av Emilios Christodoulidis Professor of Legal Theory University of Glasgow

Dworkins monumentale bidrag til rettsteorien er langt fra hans eneste prestasjon; hans bidrag til politisk filosofi og epistemologi er dyptloddende. Hans vilje til å slå i stadig nye retninger, aldri redd for strid, engasjert på både det teoretiske og det praktiske nivå som filosof og lærer, hans evne til å trekke tråder mellom abstrakte filosofiske ideer og konkrete dilemmaer i juss, moral og politikk, har formet hans profil som en intellektuell i særklasse i det offentlige rom.

Allerede på sekstitallet publiserte Dworkin artikkelen "Is Law a System of Rules", som fikk enorm betydning. Dworkin leverer her et kraftig slag mot det ortodokse, positivistiske syn på retten, som det fortsatt vakler etter. I sin analyse av "vanskelige" saker - "hard cases" - hevdet Dworkin at 'prinsipper' og 'verdier' inngår i rettslig fortolkning på en måte som ikke kan forenes med den positivistiske oppfatningen av retten som et uttrykk for vedtatte regler. Denne tesen ble systematisk utviklet i Taking Rights Seriously (1977) (en tittel som for øvrig har vært utgangspunkt for tusen imitasjoner) hvor Dworkin også presenterer et kraftfullt forsvar for at rettigheter i alle forhold trumfer politiske overveielser i vid forstand, liberale verdier trumfer nyttevurderinger, det "rette" trumfer det "gode". Dette kompromissløse, liberale synspunktet preget de mer politiske innspillene samlet i A Matter of Principle (1985), hvor Dworkin presenterte sitt berømte syn på rettens rolle som den å løfte konflikter fra politikkens slagmark til prinsippenes forum.

Disse grunnleggende innsiktene er bearbeidet og systematisert i Dworkins opus magnum fra 1986, Law's Empire. Ikke noe av det han har skrevet før eller siden har hatt tilsvarende betydning og utløst en slik strid. Boken er en mesterlig syntese av hans innsikter i retten, men nå integrert i en teori om tolking, preget av den hermeneutiske tradisjon. Den gir også Dworkin mulighet til å avvise alle naive forsøk på å sette individuelle rettigheter opp som en motsetning til samfunnsmessige verdier: Law's Empire setter ikke bare fellesskapet i sentrum for rettsteorien, den bruker også retten som en brekkstang for politikk og fellesskapets selvbestemmelsesrett. Dworkin formulerer her tre teser; fortolkningstesen - at rettens vesen bare kan forstås ut fra samfunnsmessig praksis; kravet om integritet - at det alltid er ett riktig svar i jussen, og at dette er det som gir den beste rettferdiggjøring av en avgjørelse som passer best inn i den institusjonelle historie, det vil si tidligere rettslige avgjørelser; og til slutt hva vi kan kalle en republikansk, eller i norsk språkbruk demokratisk, tese, om hvordan det organiserte samfunn begrunner seg selv gjennom rettslig argumentasjon basert på fortolkning, og hvordan denne dyptgående forankring i rettslig argumentasjon, spesielt om konstitusjonelle spørsmål, gir rom for samfunnets selvstyre gjennom rettsregler. 'Empire', dommeren 'Hercules', 'personification', 'fraternity', 'community' er begreper som viser ambisjonen i prosjektet hans. Hans styrende begrep er ikke et begrenset prinsipp for avgjørelse av konkrete rettsspørsmål, men mer ett som trekker et samfunn inn i en fortolkningsprosess som fører frem til en klargjøring av dettes normative forpliktelser, hvor jussen gir deltakerne et priviligert språk for å diskutere normative spørsmål. Dette gir i seg selv grunnlag for hans storslåtte påstand om at "vi lever i og ved loven"; som "bestemmer hvem vi er".

Dworkin vender tilbake til og videreutvikler kjernesynspunktene i det teoretiske program som preget Taking Rights Seriously and Law's Empire, i senere arbeider, hvor tyngdepunktet flyttes fra rettsfilosofi til bredere spørsmål innen politisk filosofi og etikk. Life's Dominions (1993) er sentrert rundt den "hellige" verdi av selve livet: Han argumenterer for at ved de to mest etisk kontroversielle spørsmålene i vår tid, abort og dødshjelp, er verdivalg inne i bildet, valg som mennesker med selvrespekt må ha frihet til å treffe selv. Likhet er for Dworkin våre samfunns Sovereign Virtue, en annen av hans berømte titler (2000). Myndighetene må, hevder han, vise lik omtanke for alle borgeres liv. Og for Dworkin er "lik omtanke" realisert når fordelingen av ressurser og muligheter i et samfunn er styrt av to ideer: (i) fordeling må være uavhengig av personlig utrustning, det vil si ikke avhengig av familiemessige, rasemessige eller andre genetiske fordeler; (ii) den må ta hensyn til individuelle valg, det vil si den må respektere et individs valg om å legge inn den mengde og den type arbeid han eller hun ønsker. Dworkins liberale, egalitære posisjon understreker lik verdighet og respekt og oppstiller individets menneskeverd som grunnleggende i enhver anstendig oppfatning av berettiget politisk handling. Vi ville imidlertid gjøre Dworkin urett hvis vi ikke avsluttet med det som er det mest karakteristiske trekk ved hans arbeid, den måten som hans teori preger hans politiske innspill som intellektuell i det offentlige rom. At han er en engasjert lærer, vil generasjoner av studenter i Oxford, New York og London kunne bekrefte. Men han er også en intellektuell 'engagé', eksempelvis er han berømt for sitt forsvar for "affirmative action" (positiv diskriminering), for sin front mot apartheid og for sine hyppige innspill for å beskytte ytringsfriheten.

I dag er det kanskje det siste som er mest markant. Det tjener Dworkin til stor ære at han har løftet sin røst mot American Academys tvilsomme medansvar for Bush-administrasjonens strenge og illiberale antiterrorlov "Patriot Act" og dens forvaltningsmessige tiltak og praksis. I artikler og taler, og sist i Is Democracy Possible Here? (2006) advarer han mot slike tiltak som en farlig undergraving av de verdier som er bærende for amerikansk rettsorden. Han er bekymret over at "Bush-administrasjonens tvilsomme lover, praksis og forslag har utløst forbausende lite protest i Amerika". Han tilbakeviser alt dette hysteriet kraftfullt og veltalende, og uttaler: "Det er sant at rettigheter som vi tradisjonelt anerkjenner, svekker vår sikkerhet til en viss grad. Vi ville kanskje vært et tryggere samfunn hvis vi tillot politiet å sperre inne mennesker som de trodde ville begå forbrytelser i fremtiden . Men det vi må avgjøre er ikke hva som er samlet i vår interesse, men hva rettferdighet krever." Dette er beundringsverdig og modig med det press amerikanske akademikere synes å være under for å slutte troppene rundt kravet om patriotisme, uavhengig av hva de som setter agendaen for det offentlige liv krever at patriotisme skal bety, medføre og legitimere. La oss avslutte med en uttalelse av Dworkin som sammenfatter hva samfunnsmessige verdier og dermed patriotisme, betyr for ham:

"Amerikanske myndigheter har allerede gått for langt i retning av å fortrenge de konstitusjonelle og juridiske rettighetene som vi har utviklet som vår nasjonale standard . Det som våre fiender først og fremt håper å oppnå med sin terror, er å ødelegge de verdiene som de hater og vi elsker. Vi må beskytte disse verdiene så godt vi kan, selv når vi er kamp med dem. Dette er vanskelig. Det krever evne til å sondre, og fantasi og oppriktighet. Men det er det patriotisme krever i dag."