Om Shmuel N. Eisenstadt

Av Björn Wittrock, professor ved Uppsala Universitetet og leder for Swedish Collegium for Advanced Study, Uppsala.

Hans tidlige arbeider tok opp problemstillinger knyttet til politisk og samfunnsmessig utvikling i en bred komparativ og historisk kontekst, og her arbeidet han nært sammen med den ruvende norske forskeren Stein Rokkan. Et banebrytende verk fra denne perioden er hans omfattende studie The Political Systems of Empires (1963), som umiddelbart gjorde ham verdensberømt i sosiologiske og statsvitenskapelige kretser. Verket er preget av denne tidens dominerende retning innen strukturfunksjonalistisk teori, hvis fremste representant var Eisenstadts kollega ved Harvard, Talcott Parsons. Det viser seg ikke minst gjennom bruken av en svært detaljert klassifisering, men Eisenstadt overskred også denne tradisjonen gjennom sin brede historiske orientering. Enda viktigere er det kanskje at Eisenstadt både i dette verket og i en rekke andre studier av samfunnsmessige endringer fokuserte på samspillet mellom kulturelle og strukturelle endringsprosesser og på iboende spenninger og innbyrdes motsetningsforhold, snarere enn på ensartede utviklingsprosesser.

For Eisenstadt er samfunnsmessige endringer alltid et resultat av menneskelig handling, og menneskelig handling er åpen for forskjellige og motstridende tendenser. I dette perspektivet er det samfunnsviterens oppgave å belyse disse spenningene og innbyrdes motsetningsforholdene, ikke å glatte over dem til fordel for ensartetheten. Denne grunnleggende innstillingen, som Eisenstadt selv hevder er en arv fra Martin Buber, kan bidra til å forklare hvorfor Eisenstadt i større grad enn nesten alle andre ledende samfunnsvitere i vår tid alltid har klart å vekke unge forskeres oppmerksomhet og til stadighet legge fram nye og uventede formuleringer av samfunnsmessige problemstillinger.

For Eisenstadt var moderniteten aldri hovedsakelig det vellykkede sluttresultatet av en differensierings- og moderniseringsprosess. Selv om disse elementene er relevante, er moderniteten for ham snarere en situasjon som kjennetegnes av mangel på sikre markører. Den innebærer derfor store muligheter, men også stor fare for voldsbruk. Videre har Eisenstadt argumentert mer iherdig og systematisk enn noen annen samfunnsviter mot å identifisere moderniteten med en vestlig tradisjon. Selv om dagens verden kjennetegnes av tro på at menneskelig handling har potensiale til å endre samfunnsmessige og politiske forhold, tar denne troen seg mange ulike uttrykk, og det foretas mange ulike institusjonelle veivalg. I sine arbeider om India, Kina, Japan – særlig den store studien Japanese Civilization: A Comparative View (University of Chicago Press, 1996) – og om islamske samfunn klarte Eisenstadt å vise at disse samfunnene faktisk utviste både kulturelle og institusjonelle trekk som er typiske for moderne samfunn, på et mye tidligere tidspunkt og i mye større grad enn tidligere antatt.

På et systematisk nivå har Eisenstadt i løpet av de siste femten årene funnet fram til det som er blitt det fremste alternativet til både klassisk moderniseringsteori og ideene om et uunngåelig sammenstøt mellom sivilisasjoner, nemlig paradigmet om multiple moderniteter. Gitt denne bakgrunnen kommer det neppe som noen overraskelse at Eisenstadt stiller spørsmålstegn ved vanlige antakelser i dagens debatter. I nyere arbeider, som f.eks. Fundamentalism, Sectarianism and Revolutions (Cambridge University Press, 2000), argumenterer han konsekvent for at fundamentalisme ikke er et tradisjonelt, men snarere et moderne fenomen.

Disse, så vel som mange andre av hans bidrag, skaper et bilde av en mangesidig, lærd og oppfinnsom forsker. Men det som gjør ham unik, er at hans interesse for menneskenes kår i en moderne verden er del av en global visjon, der menneskeheten blir sett i verdenshistorisk sammenheng. I denne globale sammenhengen er en av de mest betydningsfulle endringene for Eisenstadt den ofte revolusjonerende dannelsen av en verden med multiple moderniteter, det er den verden vi i dag lever i. I de menneskelige samfunns historie gjennom de siste tre årtusener er det imidlertid en annen periode som er like viktig, nemlig den som kjennetegnes av de såkalte aksiale gjennombrudd, fra midten av det første årtusenet f. Kr. og utover. Disse gjennombruddene, som først skjedde i noen regioner i den gamle verden, så som antikkens Hellas, det gamle Israel, India og Kina, førte til et skille mellom en verdslig/jordisk og en transcendental sfære, og det skaptes en situasjon hvor konger ikke lenger kunne gjøre krav på å være guder. Disse aksiale endringene bidro til dannelsen av de store verdensreligionene, de klassiske imperiene og andre nye politiske systemer, og de utgjorde bakgrunnen for så og si alle senere dyptliggende politiske, kulturelle og religiøse endringsprosesser.

Denne hypotesen ble skissert i skjematisk form av brødrene Max og Alfred Weber og av filosofene Karl Jaspers, som snakket om overgangen fra mythos til logos, og Ernst Cassirer, som analyserte den mytiske tenkningens begrensninger i det andre bindet av sitt storverk, The Philosophy of Symbolic Forms. Men det er Eisenstadt som, på grunnlag av en kontinuerlig dialog med de fremste spesialister på historien til ulike tidlige sivilisasjoner, innså hypotesens implikasjoner og ga den en sentral plass i enhver diskusjon om religion, samfunn og politisk system i antikken så vel som i dagens verden. Dermed skapte han vår samtids eneste sidestykke til Max Webers tre monumentale religionssosiologiske verker.

Shmuel N. Eisenstadt er en ruvende og inspirerende forsker som med sin ungdommelige nysgjerrighet fortsatt er en kilde til inspirasjon for unge forskere over hele verden.