Tale av Holbergprisvinner Jürgen Kocka, holdt under prisoverrekkelsen 8. juni 2011

Det er med stor ydmykhet og glede jeg står her i dag, beæret over å motta Holbergs internasjonale minnepris. Jeg vil gjerne få uttrykke min takknemlighet til Ludvig Holbergs minnefond, medlemmene av styret og fagkomitéen. Jeg vil også uttrykke min takknemlighet til Universitetet i Bergen, som jeg har vært heldig å besøke før. Jeg er takknemlig for at det norske Storting har etablert denne unike og sjenerøse prisen som jeg anser som et tegn på respekt og anerkjennelse av det som på tysk kalles Kulturwissenschaften, som omfatter humaniora, samfunnsvitenskap, juss og teologi.

Jeg er stolt av å bli en del av den ansette gruppen med tidligere prisvinnere, hvis navn gir ytterligere tyngde til prisen. Alle fremragende vitenskapsmenn og -kvinner, deriblant filosofen Jürgen Habermas som har hatt stor innflytelse på meg helt siden jeg var student, sosiologen Shmuel Eisenstadt som jeg har lært så mye av gjennom våre interessante møter og hyggelige samtaler før han døde i fjor, og Natalie Davis, medhistoriker og nær kollega som jeg beundrer og misunner for hennes evne til å forfølge historien ikke bare vitenskapelig, men også som en kunstform. Så det er ingen tvil om at man havner i utmerket selskap dersom man blir tildelt Holbergprisen. Jeg er også glad over å bli vist denne æren sammen med Jørn Jacobsen, som er tildelt årets Nils Klim-pris for sin forskning innenfor strafferett og rettsteori.

Jeg ble bedt om å snakke om mitt nåværende arbeid, som omhandler kapitalismens historie. De siste tiårene har de fleste ikke-marxistiske økonomiske historikere, økonomer og vitenskapsmenn unngått begrepet som for vagt eller polemisk. Men i det siste har det semantiske aspektet så smått begynt å endre seg. Dette er knyttet til marxismens forfall, slutten på den kalde krigen og kanskje er det også knyttet til den finanskrisen som har rammet oss de siste årene. Vi har observert at begrepet igjen har fått et oppsving, i alle fall på engelsk og tysk.

Hvorfor gir det mening for en historiker å reflektere over kapitalismen? En grunn: konseptet bidrar til å få bukt med snever spesialisering. Det samler økonomiske, sosiale, kulturelle og juridisk-politiske faktorer. Skriver man om kapitalisme, skriver man helt klart om eiendomsrett og desentralisert økonomisk beslutningstaking foretatt av entreprenører og bedrifter, om penger, markeder og kommodifisering, om investering, utbytte og risiko, om kreditt og spekulasjon, innovasjon og vekst. Men man diskuterer også hvordan religiøse overbevisninger har lagt til rette for, eller hindret utviklingen av kapitalisme. Man kan ikke unngå å snakke om sosiale klasser og sosiale skjevheter, om forholdet mellom marked og stat, i tillegg til det spente forholdet mellom suksess i privat sektor og offentlig ansvar, eller mangel på dette.

En annen fordel med begrepet “kapitalisme”: det legger til rette for (og krever) samarbeid mellom historikere og utøvere av nærliggende disipliner. De mest fremtredende ideene for studiet av kapitalismen har tradisjonelt kommet fra historiefokuserte samfunnsvitere som følger i Marx’, Max Webers eller Schumpeters fotspor – hvis jeg bare skal nevne tre, men jeg kunne også nevne mange andre som Tawney, Braudel og Albert O. Hirschman. Dette er uten tvil et felt med store interdisiplinære muligheter. Historikere kan tjene mye på dette og de har også mye å tilby i samarbeidet med historisk interesserte samfunnsvitere fra andre disipliner. Jeg skulle ønske at det forelå mer av dette samarbeidet.

En tredje fordel med begrepet “kapitalisme”: det inviterer til å se nærmere på endringer i et langt tidsperspektiv, i alle fall fra middelalderen og frem til i dag. Det gjør det også mulig for oss å innta en global historisk holdning. Vanligvis anses kapitalisme som et fenomen som oppsto i Europa og som blomstret opp i Vesten før det spredte seg til andre deler av verden, først og fremst i det tyvende århundret, før det nådde sitt klimaks i dagens globalisering. Men er dette riktig? For fantes det ikke elementer av kapitalisme – fjernhandel, kjøpmenn, investeringer, lønnet arbeid – i Tokugawa Japan, i mogultiden i India eller i det kinesiske riket under Quing-dynastiet (uten at de brukte det ordet)? Og hvordan skal vi tolke de nyere erfaringene med dynamisk kapitalisme i land som Singapore, Vietnam og Kina? Kapitalismen kan tydeligvis blomstre under veldig ulike juridiskpolitiske tak og under demokratiske, autoritære og til og med diktatoriske forhold. Så hva er da forholdet mellom kapitalisme og frihet?

“Kapitalisme og krise” er et sentralt historisk tema som har stor relevanse i dag. Den økonomiske historikeren Charles Kindleberger påbegynte sin undersøkelse om dype økonomiske kriser med den svært spekulative “South Sea Bubble” (Sydhavsboblen) fra 1720, der Isaac Newton tapte en gigantformue. Newton kommenterte at han kunne beregne bevegelsene til himmelske legemer, men ikke folkets galskap. For perioden mellom 1810 og 1987 registrerte Kindleberger 20 slike kriser. Han fant et regelmessig mønster av manier, panikk, børskrakk og smertefulle gjenoppbygginger.

Nylig foretok jeg en sammenlikning av tre av disse krisene, nemlig krisen i 1873, 1929 og 2008. Til tross for at disse krisene viser enkelte likhetspunkter, skiller de seg også fra hverandre på enkelte grunnleggende punkter. Selv om det har vært snakket mye om likheten mellom depresjonen i 1929 og finanskrisen i 2008, var forskjellene mellom dem enorme, blant annet den sterke fremveksten av finansmarkedskapitalisme som har oppstått i de senere tiår, dagens brede aksept av gjeld i privat og offentlig sektor, regjeringenes nå mye mer aktive rolle – som denne gangen har overtatt og på en måte dempet krisen i markedene, eller i det minste gjort et forsøk på det (uten at vi helt har sett konsekvensene av dette enda). Ulike tidsepoker er forskjellige og tiden er i stadig endring og dette begrenser mulighetene til å lære direkte fra historien.

Hver gang har de økonomiske, sosiale og delvis også de politiske konsekvensene vært knusende, og de menneskelige kostnadene høye og ujevnt fordelt. Samtidig har krisene etter noen år utløst en produktiv respons. I 1880-årene var det en tendens mot en mer organisert form for kapitalisme. Det ble utarbeidet nye former for samarbeid mellom store industribedrifter, og ikke minst mellom dem og store banker; det ble etablert foreninger og det ble iverksatt andre tiltak mot en markedskoordinering, støttet av stadig økende offentlig regulering og starten på en velferdsstat. Og på 1930-tallet førte ikke depresjonen bare til fascisme og krig, men også til Roosevelts New Deal, som på en måte reformerte amerikansk kapitalisme, og til John Maynard Keynes som utarbeidet sin “General Theory” og hans vidtrekkende politiske anbefalinger på bakgrunn av depresjonen – en teori som ble lagt til grunn for de økonomiske retningslinjene i mange land i kommende tiår (men som likevel ikke kan gjentas for alltid). Med andre ord forårsaket kriser sammenbrudd, ofre og tap, men de fungerte også som dynamiske faktorer, som drivkrefter som bidro til å endre og reformere kapitalismen. Om vår siste finanskrise vil føre til slike produktive resultater er ennå uvisst, men det er tvilsomt.

Hvorfor? En av grunnene er dagens svake Kapitalismuskritik. Hvis vi ser nærmere på årene etter 1873 og 1929, ser vi i begge tilfeller at det ikke var den kapitalistiske økonomien som sådan som førte til de strukturelle reformene, og heller ikke hovedsakelig de kapitalistiske aktørene selv som gjennomførte dem. Det var mer et samspill mellom finanskrisen, massiv kritikk av kapitalismen og politiske tiltak basert på sosial mobilisering i det offentlige rom – et samspill som genererte delvise løsninger på grunnleggende problemer, som dermed førte til strukturelle reformer. Historien viser hvor foranderlig kapitalismen har vært over tid. Den har overlevd sine motstandere fordi den er et system som kan lære, reformeres og tilpasses ulike forhold. Men disse omstruktureringene av kapitalismen er ikke først og fremst gjennomført av kapitalistene, men i stor grad resultatet av kritikk, sinne og press fra allmennheten og politikere. Kapitalismen trenger sine kritikere. For øyeblikket er kritikken av kapitalismen nesten ikke hørbar – helt motsatt av hva den var på 1930-tallet.

Som så mange andre intellektuelle og lærde i opplysningstiden, var Ludvig Holberg en mann med mange talenter, aktiviteter og yrker: dramatiker, essayist, historiker og filosof. Han var ikke bare professor i historie, men også i retorikk og latin. I dag er vi vanligvis mer spesialiserte. – På Holbergs tid, turte historikere fortsatt å gi seg i kast med store temaer. De var enda ikke dressert, eller holdt tilbake av alle normer og metodiske prinsipper som yrket har institusjonalisert i mellomtiden. Da Holberg bestemte seg for å skrive om jødisk historie, ble resultatet “Den Jødiske Historie fra Verdens Begynnelse”. Moderne historikere er vanligvis mer beskjedne. Det er også andre forskjeller mellom Holberg og moderne historikere.

Men jeg vil avslutte med å nevne to sider ved Holbergs intellektuelle profil, og det er med tanke på disse at jeg er særlig glad for å motta en pris som er oppkalt etter denne betydningsfulle mannen fra Bergen. På den ene siden var han helt klart en internasjonal figur som var bereist, utvekslet ideer over landegrensene og skrev om transnasjonale fenomener. På den andre siden forholdt han seg til historie fordi han ønsket å lære fra den og videreføre det til sin samtid. I begge henseende er Holberg en modernist, eller han burde være det.

Skiftet mot transnasjonale og til og med globale perspektiver er kanskje den mest spennende og lovende trenden innenfor historie i dag, særlig er den fascinerende for yngre historikere. - Når det gjelder å lære fra historien, skal det sies at det finnes skeptikere. Historie som disiplin dekker mange formål og oppfyller mange krav, deriblant underholdning og glede. Ikke desto mindre tilhører jeg en generasjon med tyske historikere som kom på banen rett etter den katastrofale delen av tysk historie som nådde sitt toppunkt på 1930- og 40-tallet, med det ødeleggende resultatet for Europa og resten av verden. Å være kritisk til denne historien og lære fra den for å kunne bidra til å bedre mulighetene for fremtiden, har vært et sentralt motiv. I dag er globale spørsmål mer presserende. Likevel er jeg fortsatt overbevist om at studiet av historien på en moderat og ofte indirekte måte, kan bidra til å orientere nåtiden og gjøre oss klokere for fremtiden.

Det er også i denne konteksten jeg liker å se Holbergs internasjonale minnepris. Jeg er veldig stolt over å motta den. Igjen – tusen takk!

Professor Jürgen Kocka Vinner av Holbergs internasjonale minnepris 2011