Kriminalitet

Hvordan går man frem om man ønsker å forske på kriminalitet? Hvilke kilder kan du bruke for å finne kunnskap om kriminalitet? Hvordan kan du bruke annen forskning og teori om kriminalitet for å finne kunnskap? Og hvilke utfordringer kan du støte på? 

30. oktober 2020
Lesetid: 4 minutter

Hvordan forske på kriminalitet? 

Det er vanlig å tenke på kriminalitet som noe som må forklares: Hvorfor gjør noen ting som er forbudt og kanskje også skadelige for andre? Svarene på dette har variert opp gjennom historien og mellom ulike land. Historisk har det blitt sett på som et resultat av lav moral, demonbesettelse og sinnssykdom, mens vi i dag er mye mer opptatt av hvordan personlige historier, omgangskrets og livsbetingelser påvirker hva individer gjør, også når de bryter loven. 

Image
politi arrestasjon
Kriminalitet kan ta mange former, fra lovbrudd i trafikken, tyveri og voldshandlinger, til mindre "synlige" former, som korrupsjon og økonomisk kriminalitet. Fellesnevneren er at gjerningspersonen(e) har handlet i strid med gjeldende lovverk. Foto: Riemann, C.C. lisens via Wikipedia.org. Dansk politi foretar arrestasjon på gaten i København.

Hva ved kriminaliteten forskes på? 

Kriminalitet, eller lovbrudd som mange forskere vil foretrekke å si, forskes på fra mange ulike vinkler og fagfelt. Det er mange typer spørsmål som er relevante når vi skal forsøke å forstå hva kriminalitet er og betyr i samfunnet. De som forsker på kriminalitet forsker for eksempel på årsakene til at samfunnet definerer noen skadelige handlinger som kriminelle, men ikke andre, de forsker på årsaker til at noen begår kriminalitet, på individnivå, gruppenivå og samfunnsnivå, og de undersøker hvilke konsekvenser kriminalitet har, både for de som blir utsatt for den direkte og samfunnet generelt, men også for utøverne.  

Kunnskapskilder 

Forskere bruker metode og teori for å skape kunnskap. Ved å bruke en vitenskapelig metode kan man skape empirisk kunnskap. Både kvalitative og kvantitative metoder gir relevant kunnskap om kriminalitet. Forskere gjennomfører kvalitative intervjuer og feltarbeid for å studere hvordan kriminalitet utføres og inngår i folks hverdagsliv, eller for å undersøke hvordan politiet jobber for å forebygge kriminalitet. Forskere bruker statistikk fra politiet, domstolene og kriminalomsorgen for å skaffe oversikt over hvordan den registrerte kriminaliteten utvikler seg over tid, for å undersøke hvem som straffes for hvilken kriminalitet og for å vite hvem det er som begår kriminalitet gang på gang. Dette gir en god oversikt over utviklingen, men siden mye kriminalitet aldri blir oppdaget eller straffet, gjennomfører forskere også spørreundersøkelser. I slike spørreundersøkelser kan det inngå spørsmål både om noen har gjort lovbrudd og om de har vært utsatt for lovbrudd. Ulike kunnskapskilder har ulike styrker og svakheter, og det betyr at de utfyller hverandre.  

Teori gir forklaringsmodeller 

Forskere bruker ikke bare metode for å skape kunnskap om kriminalitet, de bruker også teori. Teori brukes til å forstå den empiriske kunnskapen som skapes gjennom metoden som er valgt. For eksempel har empiriske studier i mange europeiske land de siste ti årene vist at den registrerte kriminaliteten går ned. I møte med et slikt funn stiller en forsker to spørsmål. Det første hen spør seg om er om det virkelig stemmer at kriminaliteten har gått ned. Kan det være slik at det er noe med måten politiet jobber på, eller ved samfunnets struktur eller lovbryteres praksis som gir som resultat at færre lovbrudd registreres nå enn før, selv om nivået er det samme som før, eller til og med har økt? Dersom du vil lese mer om dette kan Lomell (2017) være et godt sted å begynne.

Det andre spørsmålet er: Hvis det stemmer at kriminaliteten i samfunnet har gått ned, hva kan forklare det? Forskere bruker teori, eller forklaringsmodeller, for å besvare begge disse spørsmålene. Et sentralt spørsmål innenfor studiet av kriminalitet er hvorfor noen begår kriminalitet. (Skardhamar, 2017). Empirisk belyser forskere dette spørsmålet ved både å bruke kvantitative metoder til å kartlegge kjennetegn ved personer som bryter lover, og kvalitative metoder for å undersøke hvilken plass kriminalitet har i lovbryteres liv. Videre kan de kvalitative studiene vise oss hvordan lovbryterne selv tenker om hendelsesforløp og valg: Hvordan kan noe som ser meningsløst og galt ut for de fleste, oppleves riktig for noen?  

Utfordringer ved å forske på kriminalitet 

Kriminalitet utføres ofte på steder og på måter som gjør den vanskelig å studere. Vanligvis vil de som begår lovbrudd være opptatt av å ikke bli tatt og kriminaliteten foregår på tider og steder der andre ikke ferdes. Det betyr at en som forsker på kriminalitet alltid må være seg bevisst at det er mye vi ikke vet om kriminalitet og de som utfører den. I tillegg er det slik at miljøer eller situasjoner der kriminalitet foregår kan være farlige, både for forskere og de hen forsker på. Dette betyr at forskere som forsker på kriminalitet må være seg bevisst de etiske utfordringene det reiser at man risikerer å sette andre i fare, i tillegg til at det har praktiske konsekvenser for hvordan man går fram som forsker. 

Litteratur og kilder

Lomell, H. M. (2017). Kriminalstatistikk. I Lomell, H. M. &  Skilbrei, M. (Red.). Kriminologi (29-51). Universitetsforlaget. 

Skardhamar, T.  2017. Lovbrytere. I H. M. Lomell & M. Skilbrei (Red.). Kriminologi (82-98). Universitetsforlaget.

Tips for videre lesning: 

Christie, N. (2004). En passende mengde kriminalitet. Universitetsforlaget. 

Johansen, N.B. (2020). Hva er kriminalitet? Universitetsforlaget. 

Lomell, H. M. & Skilbrei, M. (Red.). (2017). Kriminologi. Universitetsforlaget. 

Lomell, H. M. (2020, 9. oktober). Kriminalitet. I Store Norske Leksikon. (https://snl.no/kriminalitet)

Du kan finne Statistisk sentralbyrås kriminalstatistikk her: https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet?de=Kriminalitet+og+rettsvesen