Luisa Van den Bergh, Katrine Jakobsen og Johanne F. Ullestad ved Langhaugen videregående skole i Bergen ønsket å belyse enslige unge innvandrere sine opplevelser og meninger om hvordan det er å bo i Norge. De enslige ungdommene møter et helt nytt samfunn, med en ukjent kultur, et annet skolesystem og ikke minst et fremmed språk. Jentene gjennomførte intervjuene på en ungdomsklubb for innvandrerungdom i Bergen.

Holbergprisen i skolens fagjury skrev blant annet om prosjektet:

"Dette er et tankevekkende og viktig prosjekt. De prosjektansvarlige har i utgangspunktet festet seg ved den utbredte forestillingen om at innvandrere som får et opphold i Norge har ”vunnet gullbilletten” i livets lotteri – og stiller i prosjektet det viktige spørsmålet om det faktisk oppleves slik."

Hvordan er det for eksempel å komme alene til Norge for ungdommer under 18 år – uten mulighet for støtte fra nettverk av familie og venner? Prosjektet setter seg fore å undersøke hva unge innvandrere tenker om framtiden og hva de opplever som sine største utfordringer.

Livet med ”Gullbilletten”? Muligheter og utfordringer for unge voksne som kom alene til Norge som mindreårig

Luisa Van den Bergh, Katrine Jakobsen og Johanne F. Ullestad ved Langhaugen videregående skole i Bergen.

Last ned prosjektet (pdf)

Samme livsdrømmer som norske ungdommer

Til tross for utfordringene enslige innvandrere står ovenfor, er de optimistiske om deres fremtid og muligheter i Norge. Informantene ser ut til å være fornøyd med mulighetene de har i Norge. Etterhvert som de er kommet på plass i Norge, skifter behovene fra å handle om trygghet, altså ønsket om å komme til et trygt land og få opphold, til å handle om å bli selvstendig og realisere seg selv. På tross av ulike forutsetninger, er ikke fremtidsdrømmene veldig forskjellige fra det etniske norske ungdommer drømmer om - hus, bil, jobb og stifte familie.

«Det er sånn at når vi kommer til Norge, vi tenker at vi må komme til Norge. Men når vi kommer her, ønskene blir mer og mer. Vi tenker da, okay, nå må vi ha opphold, nå vi må ha et sted å bo alene liksom, være selvstendig, og når du blir selvstendig du ønsker mer og mer. Livet går sånn, eller en hverdag.» . – Mohammed

Ensomhet er en utfordring

I følge en spørreundersøkelse gjort av folkehelseinstituttet i 2008 sa 75 % av innvandrerbarn og unge at de ofte føler seg ensomme. Denne ensomheten har ofte en sammenheng med tap av nære relasjoner og tilknytningspersoner. Språk og det å få venner er da også en utfordring for informantene i prosjektet. Informantene er alle enige om at de vil ha flere etnisk norske venner, og samtlige av informantene opplever at språket er et hinder i denne sammenheng. Flere av dem rapporterer at de i hverdagen nesten kun hører norsk i undervisningen og ingen andre steder. Dette gjør det vanskelig å praktisere språket, noe som igjen fører til at de sliter å kommunisere med nordmenn og sosialiserer seg mindremed etnisk norske.

Dere er litt lukkete. Dere utelukker litt sånn. Og spesielt merket, jeg har norske venninner, ikke norske gutter. Jeg kjenner mange jenter og ikke mange gutter. Og de guttene jeg kjenner, har vært det kanskje kjæreste av en av d venninnene jeg har, eller noen som jeg drive med på jobb, så, eller så er det ikke enkelt, sant.» - Gabriel

Til tross for utfordringene enslige innvandrere står ovenfor, er de optimistiske om deres fremtid og muligheter i Norge. Livskvaliteten til informantene våre har forbedret seg drastisk etter at de kom til Norge. I Norge kan de føle seg trygg, og de har en frihet de ikke har hatt før.

Når de primære behovene, som mat, trygghet og fravær av sykdom, blir dekket, følger nye behov som selvrealisering. Informantene viser at de har ambisjoner og mål i livet, og de har helnorske fremtidsplaner. Lykken er ikke bare å være i Norge, men å ha et innholdsrikt og meningsfylt liv.

De unge voksne vi møtte ser at de har muligheter for fremtiden. De har kommet inn under velferdsstatens kappe, men et sentralt spørsmål i denne sammenheng er om det nødvendigvis er et godt sted for dem å være?

Staten kan dekke våre basisbehov, mens de sosiale behovene, som familien og venner vanligvis dekker, og som de fleste tar for gitt, er noe vi ikke kan kreve fra det offentlige. Det er her informantene uttrykker en lengsel. Med denne lengselen følger også ensomhet, og det er mange av innvandrerne som kjenner på dette.