Hvem og hvor mange?

• Tilgjengelighet: hvilke kilder får vi tak i?
• Relevans: hvilke er mest relevante?
• Autensitet: er kilden ekte?
• Troverdighet: kan vi ha tillit til informasjonen som blir presentert?

Ofte er det slik at man i et forskningsopplegg ikke kan undersøke alle enhetene. Særlig gjelder dette store statistiske undersøkelser hvor man ønsker å si noe generelt om en befolkning. Det å spørre f.eks. alle nordmenn vil ta for lang tid og være for kostbart. I stedet velger man da ut noen, et utvalg, som skal kunne si noe om alle. Man har i hovedsak to ulike opplegg for å velge ut enhetene; sannsynlighetsutvelging og ikke-sannsynlighetsutvelging. Som hovedregel er sannsynlighetsutvelging kun et alternativ for skoleprosjekter dersom man baserer seg på eksisterende statistikk. Vi skal imidlertid se litt nærmere på dette fordi det er viktig å forstå hvordan utvalget har betydning for hvilke slutninger dere kan trekke av det empiriske materialet dere samler inn.

For å få et representativt utvalg følger man i kvantitative undersøkelser ofte visse framgangsmåter slik at en oppnår at alle i prinsippet kan bli utvalgt. Dette kalles sannsynlighetsutvelging (Se f. eks Hellevik, 1999:114-120). At utvalget er representativt vil si at resultatene for utvalget blir tilnærmet de samme som en ville ha fått dersom en hadde undersøkt samtlige personer. Ved sannsynlighetsutvelging kan en generalisere resultatene en får med en spesifisert grad av sikkerhet; man kan beregne en feilmargin. I meningsmålinger har man gjerne et utvalg på rundt 1000 personer. Da vil tallene som kommer fram ha en feilmargin på pluss/minus to til tre prosentpoeng. For å få dobbelt så sikre tall må en firedoble utvalget, noe som er både dyrt og tidkrevende. For mer informasjon om feilmarginer se f. eks Hellevik 1999:365-376.

En utvelgingsmåte som vil være mindre tidkrevende og mindre kostbar er en ikke- sannsynlighetsutvelging. Hvis en bruker en slik utvelging av enhetene kan en ikke lenger beregne hvor store avvik fra befolkningen en kan regne med, slik at resultatene vil være mindre sikre og ikke statistisk representative (Hellevik, 1999).

Utvalg i kvantitative elevprosjekter
En av grunnene til at man velger å gjennomføre en kvantitativ undersøkelse er gjerne at man ved å innhente informasjon om mange enheter, kan komme frem til kunnskap som er representativ og generaliserbar. Når man først har laget et spørreskjema er det relativt lite ekstraarbeid å få mange til å svare på dette, senere skal vi imidlertid se at de ferdige utfylte spørreskjemaene må bearbeides før de kan analyseres. Man bør vurdere hvor mange svar man har tid til å bearbeide. Som en tommelfingerregel kan vi si at det for kvantitative skoleprosjekter vil være tilstrekkelig med utvalg på mellom 100 og 200 personer. Antallet bør imidlertid vurderes i forhold til problemstillingen. Er problemstillingen å undersøke holdninger eller noe annet blant elevene på den skolen man går på, så kan vi si at alle elevene på skolen er den totale populasjonen av enheter man undersøker. Dersom skolen har 50 elever og dere får samtlige til å svare på et spørreskjema, så har dere altså ikke gjort et utvalg. Da har dere spurt hele populasjonen og datamaterialet kan brukes til å trekke slutninger om denne populasjonen, selv om det "bare" er 50 personer dere har spurt. I en kvantitativ elevstudie kan det altså være lurt å undersøke små populasjoner der man undersøker alle enhetene. Slik slipper man unna problemet med å trekke ut representative utvalg. Eksempler på slike små populasjoner kan være et klassetrinn, alle som har valgt en spesiell fordypning etc. Det er imidlertid viktig å være klar over at dette datamaterialet ikke kan ikke brukes til å si noe om hvordan de samme forholdene er generelt blant alle skoleelever i Norge. Det kan jo godt tenkes at det fenomenet man undersøker varierer geografisk eller mellom skoler. Hvor stort utvalg man trenger er altså både avhengig av problemstillingen og av relasjonen mellom utvalgsstørrelsen og populasjonen.

Utvalg i kvalitative elevprosjekter
I kvalitative undersøkelser må utvalget av tid, sted og personer begrunnes av forskeren. I slike undersøkelser har man ikke representative utvalg eller en stor nok bredde av enheter til å foreta en statistisk generalisering.
Utvalgsstørrelsen bør her bestemmes ut fra problemstillingen, hvor mange det er som skal hjelpe til med å hente inn informasjonen og hvor lang tid dere har til rådighet.

Generalisering av resultatene fra kvalitative undersøkelser bygger på at aspekter av fenomenet man undersøker kan ha et bredere nedslagsfelt. Ved slike undersøkelser forsøker gjerne forskeren å forstå informantenes verdagsgeneraliseringer, den symbolske orden eller livsverden til sine informanter. Man vil forsøke å klargjøre meningsfulle erfaringer hos aktørene og finne ut hvorfor de mener at verden er slik de ser den. Tolkningen kan være relevant i andre og større sammenhenger enn det enkelte prosjektet. Vi kan si at grunnlaget for en slik generalisering er den kulturelle konsistensen som gjør sosialt liv mulig.
 

Gisle Andersen (2008). Fra metodeheftet: Forskningsprosessen: et veiledningshefte for elever i videregående skoletrinn. Bergen: Holbergprisen i skolen