Om Ian Hacking

Holbergprisens symposium. Holbergprisvinner, professor Ian Hacking, University of Toronto. Foto: Marit Hommedal / SCANPIX

Ian Hacking (født 1936 i Vancouver, British Columbia) er en av verdens ledende filosofer og vitenskapshistorikere. Hans bidrag på områder så forskjellige som fysikkens filosofi og historie, forståelsen av sannsynlighetsbegrepet, språkfilosofi og psykologiens og psykiatriens filosofi og historie, er betydelige. Men mangfoldet til tross er det én overordnet tanke som gjennomsyrer hans verk: Vitenskap er et menneskelig foretagende. Den skapes alltid i en historisk situasjon, og for å forstå hvorfor dagens vitenskap er som den er, er det ikke nok å vite at den er “sann”, eller bekreftet. Vi må kjenne den historiske konteksten den er oppstått i.

Av Ragnar Fjelland og Roger Strand, Senter for Vitenskapsteori, Universitetet i Bergen.

Hacking er blitt kalt en “sann brobygger”. Og det er han, på flere måter. Hackings tilnærming er historisk, tverrfaglig og alltid meget original. Dessuten står hans forskning sentralt i brobyggingen mellom de ulike syn på hvordan vitenskapen skal forstås, som kjennetegnet den akademiske debatten de siste tiårene av 1900-tallet. Avstanden mellom dem har ofte manifestert seg i motstridende oppfatninger om vitenskapelig kunnskap, og særlig om i hvilken grad vitenskapelig kunnskap skulle sees som et resultat av sosiale og historiske forhold. Snarere enn å gå ned i skyttergravene i den såkalte “vitenskapskrigen”, staket Hacking ut kursen framover ved å vise hvordan analytiske og historiske perspektiver kan kombineres, for eksempel i The Social Construction of What? (1999). Kanskje hans kanadiske opprinnelse har betydning, for Hacking har vist verdien av å sette engelskspråklige filosofiske tradisjoner i kontakt med intellektuelle perspektiver som ofte forbindes med franske akademikere som Michel Foucault, og skape synergier i skjæringspunktet mellom dem, uten noen gang å omfavne noen av dem ukritisk. Dette er en av grunnene til at hans verk har hatt så stor påvirkningskraft, ikke bare innen historie og filosofi, men også innen vitenskaps- og teknologistudier, og hos et bredere publikum innen samfunnsvitenskap, naturvitenskap og medisinsk vitenskap. Hackings klarhet, originalitet og – det bør tilføyes – elegante penn og omfattende produksjon i generelle tidsskrifter og aviser har også vunnet ham et bredt publikum. Det er ingen tilfeldighet at han var den første engelskspråklige akademikeren som ble fast ansatt som professor ved Collège de France, i 2002.

Hackings tidligste forskning fokuserte på sannsynlighetsbegrepet og statistisk inferens. Her viser han hvordan sannsynlighetsteorien og statistikk forandret både vitenskapen og dagliglivet i siste halvdel av 1800-tallet og første del av 1900-tallet. I fysikk er for eksempel sannsynlighetsbegrepet selve hjørnesteinen i det 20. århundrets viktigste teori, kvantemekanikken. I den andre enden av spekteret står randomiserte forsøk som grunnlaget for den såkalte gullstandarden for klinisk forskning. I den for lengst klassiske Logic of Statistical Inference (1965) utviklet Hacking den tilnærmingen som siden har karakterisert alt hans arbeid: I motsetning til det som tidligere var gjort innen vitenskapsfilosofien, var han ikke redd for å gå i detaljer og utforske kompleksiteten ved sannsynlighetsteori og statistikk slik de anvendes i praksis, og se på hva praktikerne på feltet betraktet som de virkelige problemene. Med sin banebrytende The Emergence of Probability (1975) vekket Hacking bred interesse for sannsynlighetsteoriens historie. Han begynte med å stille det tradisjonelle spørsmålet “Hvorfor hadde Vesten ingen sannsynlighetsteori før Pascal på 1600-tallet?” Om spørsmålet stilles på denne måten – som det tradisjonelt har blitt – er det underforstått at det finnes et abstrakt objekt, sannsynlighet, som ikke er blitt oppdaget eller ikke har vært gjenstand for tilstrekkelig tenkning før Pascal. Denne “ikke-oppdagelsen” trenger en forklaring, som ville måtte omfatte faktorer som manglet eller som nettopp hadde forhindret denne oppdagelsen. Hacking forkastet denne antakelsen med følgende argument: “Vi bør ikke spørre ‘Hvorfor har ingen studert disse objektene?’ Vi burde heller spørre ‘Hvordan oppstod disse tankeobjektene?’” For å forstå selve begrepet sannsynlighet må vi altså forstå hvordan det oppstod. Men det er ikke bare spørsmål om å gi en historisk forklaring på begrepet. Enda viktigere er forutsetningene for at begrepet oppstod. Hacking viser at for å forstå sannsynlighetsbegrepet er det viktig å forstå at det allerede i utgangspunktet har en dobbelhet og en iboende spenning: På den ene siden er det forbundet med en grad av tro, på den andre siden med tendenser, som målt ved relative frekvenser. Sannsynlighetsteorien og statistikken forandret ikke bare vitenskapen – de spredte seg til alle aspekter av dagliglivet. Dette er nettopp temaet i The Taming of Chance (1990), hvor Hacking beskriver hvordan sannsynlighetsteorien har påvirket diskusjoner om fri vilje og endret vårt syn på kriminalitet og selvmord og anvendes innen sosiologi, medisin og historieskriving. Boken stod på The Modern Librarys liste over det 20. århundrets 100 beste engelskspråklige faglitterære bøker.

Representing and Intervening (1983) har undertittelen “Introductory topics in the philosophy of natural science”. Til tross for den beskjedne undertittelen har boken hatt en dyp og varig innflytelse på vitenskapsfilosofien som fag. Her avsa Hacking dom over den engelskspråklige vitenskapsfilosofien som nok kan ha vært hard, men den var rettferdig og helt klart nødvendig: “Filosofene har lenge betraktet vitenskapen som en mumie. Da de endelig avdekket liket og så restene av en historisk tilblivelses- og oppdagelsesprosess, skapte de en rasjonalitetskrise for seg selv. Dette skjedde rundt 1960.”

Thomas Kuhns berømte The Structure of Scientific Revolutions (1962) spilte en viktig rolle for at denne “rasjonalitetskrisen” skulle oppstå. Selv om det ikke var Kuhns hensikt, ble hans “inkommensurabilitetstese” ofte tatt til inntekt for relativismen, for ikke å si irrasjonalismen: Om verden kan beskrives på radikalt forskjellige måter, innenfor gjensidig uforenlige rammer, må vi gå bort fra begreper som sannhet og vitenskapelig utvikling. Hacking viste at Kuhn, til tross for det nye han brakte med seg, ble offer for samme forutinntatthet som sine filosof-kolleger, som reduserer vitenskap til produksjon av teorier som angivelig skal gi et bilde av verden. Imidlertid er dette bare halvparten – eller kanskje ikke en gang dét – av historien. Vitenskapelig virksomhet er ikke bare å produsere bilder av verden. For å produsere vitenskap må vi intervenere i verden. Vitenskapen både representerer og intervenerer, og den intervenerende delen har blitt oversett av de fleste vitenskapsfilosofene, som har betraktet vitenskapens intervensjon som rent “tilfeldig”. Men ifølge Hacking er intervensjon ikke bare en vilkårlig del av vitenskapelig arbeid – det er en nødvendig forutsetning for vitenskap. I boken og i senere artikler utviklet Hacking det han kalte en ”entitetsrealisme”. Hvis vi for eksempel kan si at elektroner eksisterer, er det ikke fordi våre teorier om elektroner er sanne. De kan alle være feil, men vi kan fortsatt hevde at elektronene eksisterer, for vi kan gjøre forsøk med dem. “Hvis du kan spraye dem, eksisterer de!”

På denne måten har Representing and intervening fått en betydning som har gitt tittelen ny mening. I åpningskapitlene redegjorde Hacking for hvordan filosofien har beskjeftiget seg med hvordan vitenskapen skildrer verden. I de påfølgende kapitlene og i sin forskning generelt grep han i realiteten inn i vitenskapsfilosofien ved å demonstrere betydningen av hvordan vitenskapen griper inn i verden. I sine senere arbeider, som i Rewriting the Soul: Multiple Personality and the Sciences of Memory (1995) og Mad Travellers: Reflections on the Reality of Transient Mental Illness (1998), viderefører Hacking disse tankene og viser hvordan dikotomien “reell eller konstruert av samfunnet” ikke er egnet til å beskrive slike endringsproblemer. Å skildre blir jo faktisk å intervenere: Gjennom utviklingen av vitenskapen skapes nemlig nye “typer mennesker”, med enorme menneskelige og sosiale konsekvenser. For å forstå de omfattende endringene som har funnet sted i det 20. århundret, og som vil komme i det 21. århundret, er det avgjørende å forstå sammenhengene mellom vitenskap, teknologi og samfunn. Dette innebærer imidlertid at vi må ta hensyn til det komplekse forholdet mellom teori og praksis, mellom fakta og verdier, mellom å skildre og gripe inn, mellom det som er og hvordan det oppstod. Vi kan ikke se at noen nålevende forsker har bidratt mer til forståelsen – som det haster med – av disse komplekse forholdene enn Ian Hacking, og det er derfor hans verk blir omfattet med så stor oppmerksomhet også langt utenfor humaniora.