Holbergprisen 2020 ble tildelt Griselda Pollock for hennes banebrytende forskning innen feministisk kunsthistorie og kulturstudier.
Holbergkomitéens begrunnelse
Professor Griselda Pollock (f. 1949 i Sør-Afrika), University of Leeds, er vår tids fremste feministiske kunsthistoriker. Hun er både britisk og canadisk statsborger. Siden 1970-tallet har Pollock undervist og publisert innenfor dette fagfeltet, som hun var med på å etablere, og hvor hun er en ubestridt autoritet. Hun har også hatt avgjørende innflytelse på utviklingen av feministisk filmvitenskap, og hun er fortsatt en inspirator for aktører både i og utenfor akademia.
Pollocks første større vitenskapelige arbeid, Old Mistresses: Women, Art and Ideology fra 1981 (som hun skrev sammen med Roszika Parker) var en radikal kritikk av den tradisjonelle kunsthistorien, den etablerte kunstkanon og museums-kuratering. Boken har blitt en klassiker innen feministisk kunsthistorie og er fremdeles dagsaktuell. Den banebrytende tilnærmingen som kjennetegner Old Mistresses, gjenfinner man også i Pollocks øvrige publikasjoner, fra hennes tidlige artikler i det feministiske tidsskriftet Spare Rib på 1970-tallet til monografiene om kunstnere som Van Gogh (1978, 2020), Mary Cassatt (1980, 1998) og Charlotte Salomon (2018). Hennes forskningsartikler og katalogtekster har blitt grunntekster om kunstnere som Eva Hesse, Louise Bourgeois og Georgia O’Keefe, og de har endret den kunsthistoriske kanon som anvendes i undervisning og forskning verden over. Et karakteristisk trekk ved Pollock er evnen til å kombinere tradisjonell kunsthistorisk ekspertise med nyskapende, sofistikert teori.
Pollock har også påvirket fagfeltene filmvitenskap og traume-studier. Sent på 1970-tallet og tidlig på 1980-tallet fikk hennes arbeider innen feministisk filmteori, særlig en artikkel om Hollywood-melodrama i tidsskriftet Screen, avgjørende betydning for utviklingen av filmstudier som fagfelt. I den senere tid har boken Concentrationary Cinema (2011), som hun redigerte sammen med med Max Silverman, inspirert en hel forskningsgren innen film- og traumestudier. Pollocks storverk, monografien Charlotte Salomon and the Theatre of Memory (2018), binder dette forskningsfeltet sammen med hennes feministiske arbeider. Her lanserer hun en nyskapende analyse av en serie bilder, malt av en ung jødisk kvinne, som senere døde i Auschwitz.
I løpet av karrieren har Pollock publisert mer enn 25 bøker og minst 200 artikler og essays. Hun har alltid holdt det høyeste vitenskapelige nivå, samtidig som hun har utfordret etablert kunnskap og institusjonaliserte tanke- og verdihierarkier. Nettopp derfor har Griselda Pollock vært en ledestjerne for generasjoner av kunst- og kulturhistorikere.
På vegne av Holbergkomitéen,
Dame Hazel Genn, komitéleder
Holbergprisen 2020
University of Leeds
Storbritannia
Biografi
Griselda Pollock (f. 1949) er professor i kunsthistorie (sosial-kritiske kunsthistorier) og direktør ved CentreCATH (Centre for Cultural Analysis, Theory and History) ved University of Leeds. Hun er en transdisiplinær kulturanalytiker av moderniteten og dens traumer og en dedikert feministisk kunsthistoriker, noe som innebærer en kritisk tilnærming til kunsthistorien ved å anvende en bred vifte av kulturteori og ulike perspektiver.
Pollock er født i Sør-Afrika, hvor hun viktige barndomsår, men bodde også i deler av sin oppvekst i både fransk- og engelsktalende Canada før hun emigrerte til England, hvor hun fullførte sin utdannelse. Hun studerte moderne historie ved University of Oxford og fikk sin Mastergrad og PhD i kunsthistorie ved Courtauld Institute of Art, University of London. Hun har undervist ved University of Reading (1972–1974) og University of Manchester (1974–1977). Siden 1977 har hun vært tilknyttet University of Leeds, hvor hun har tilbragt 42 år av sin aktive og varierte undervisningskarriere.
I 1990 tok hun stillingen som professor i Social and Critical Histories of Art og markerte med den tittelen hennes dedikasjon til en radikal endring av disiplinen og dens inkludering av mangfold. Hun var med på å grunnlegge et interdisiplinært Centre for Cultural Studies i 1985, Centre for Jewish Studies i 1995, begge med en uttalt målsetting om å fremheve visualisering og historier. I 2001 grunnla hun og ble første direktør av det trans-disiplinære Centre for Cultural Analysis, Theory and History, en stilling hun fremdeles innehar.