Gayatri Chakravorty Spivak for klasserommet

Årets vinner av Holbergprisen har gjennom en lang karriere satt preg på flere av fagene vi underviser i på videregående. Selv om det faglige utgangspunktet hennes er engelsk litteratur, har hun bidratt med viktige teorier også til fag som norsk, mange av samfunnsfagene, historie og filosofi og religion og etikk. Her har vi samlet aktuelle tekster og laget noen forslag til hvordan man kan inkludere henne i undervisningen i disse fagene.

Gayatri Chakravorty Spivak. Foto: Alice Attie

Sist endret:

Publisert:

Vinner av Holbergprisen 2025 er i dag professor ved Columbia University i USA, men hun startet sin utdannelse i engelsk litteratur ved University of Calcutta i Kolkata. Etter hvert reiste hun til USA for å avslutte mastergraden sin og fullføre en doktorgrad om W. B. Yeats. Holbergpriskomitéen sier om henne at hun er en av de mest innflytelsesrike intellektuelle i verden i dag. Hun har undervist og forelest i over femti land verden over, og mottatt æresdoktorater og priser fra alle verdenshjørner. Hun er opptatt av emner som litteratur, oversettelse, marxisme, feminisme, dekonstruksjon og det postkoloniale samfunnet, relevante emner i mange fagplaner og ikke minst i overordnet del av læreplanen vår.

Språk

Hun ble først kjent for sin oversettelse av Jacques Derridas De la grammatologie i 1976. Juryen peker på at hun beskriver oversettelse som en grunnleggende filosofisk og politisk handling. For Spivak er det ikke mulig å skille språket og verden fra hverandre. Alt er tekst. Derridas dekonstruksjon har hele tiden vært sentral i Spivaks forskning. Hun peker på at en styrke ved dekonstruksjon er at den “question the authority of the investigating subject without paralysing him” (Spivak, 1987, s.201). For eksempel snl.no beskriver dekonstruksjon som en tilnærmingsmetode til en litterær tekst, som innebærer “forskjelligartede “lesninger” som kontrasteres, settes i samspill med hverandre”. En “dekonstruktiv analyse” vil “legge vekt på tekstens brudd og feil, og påvise forskjeller og motsigelser i teksten. Det finnes ikke en helhetlig, uttømmende tolkning, en finitt mening i teksten” (Store norske leksikon, 2005-2007).

Ifølge en artikkel skrevet i 2017 av  Hanne Kristin Volden, i Salongen, et nettidsskrift for filosofi og idehistorie, ser Spivak det som et problem at forskerens språk tilhører “en vestlig vitenskapstradisjon som har kolonialisert andre deler av verden nettopp gjennom å utslette det som den ikke har språk til å representere.” Det vil ikke være mulig å beskrive det som er helt forskjellig med et språk som er skapt innenfor en bestemt kultur. Det vil ikke ha et relevant ordforråd eller begrepsapparat.

Hun kjemper aktivt mot analfabetisme, og har blant annet etablert flere utdanningstilbud i fattige områder i den indiske delstaten Vest-Bengal gjennom sin organisasjon Pares Chandra and Sivani Chakravorty Memorial Rural Education Project, som er oppkalt etter foreldrene hennes.

Forslag til undervisningsopplegg

Artikkelen fra Salongen kan leses med elever for å bli bedre kjent med hvilke tema Spivak er opptatt av.

Postkolonialisme

I sin forskning har hun vært opptatt av postkolonialisme, et begrep som hun var med på å innføre på 1970-tallet, men som hun flere ganger har uttalt at hun ikke aksepterer, siden det forutsetter at kolonialismen er over. I et intervju i Oxford Literary Review kaller hun begrepet “just totally bogus”. Hun vil i stedet snakke om nykolonialisme, som hun beskriver som en form for økonomisk heller enn territoriell kolonialisering. (Spivak, G.C. og Young, R., 1991. Hentet fra Oxford Literary Review, vol.13, s.220-251).

Forslag til undervisningsopplegg

Intervjuet  fra Oxford Literary Review kan dere finne her.

Dette kan leses i klasserommet som et utgangspunkt når man skal jobbe med kolonialisme-begrepet. Dette aspektet ved forskningen hennes trekker også NDLA inn i sin fagtekst: Postkolonialisme.


Et intervju skrevet av Eivind Røssaak, fra Vinduet i 1998, er også godt egnet for å la elever lese.

Bruk sitater fra dette intervjuet som utgangspunkt for klasseromsdiskusjoner, dialogduk eller en sokratisk samtale. Noen eksempler på sitat som man kan bruke, er disse:

  • “Ny kommunikasjonsteknologi bryter ikke bare ned landegrenser rent virtuelt; som hardware- og software-industri er de også fysisk sett transnasjonale selskaper som bruker klodens fattige kvinner som billig arbeidskraft, uansett hvor kvinnene måtte bo” (s. 42).
  • “De må gjerne kalle datafigurene sine for “avatarer”, […] den vestlige vareindustri […] koloniserer Østens religioner i lanseringen av sine produkter.  […] All historie, all språkhistorie utvikler seg gjennom slike overgrep, slik vold, slike tyverier” (s. 43).
  • “Reell avkolonisering er rett og slett umulig” (s. 44).
  • “Skal man overhodet kunne nærme seg noe som kan kalles et demokrati, må de største velgermassene få en mulighet til å delta. Jeg snakker om de aller fattigste på landsbygda. Her mangler det meste, lokaler, materialer, penger. Alt. De lokale språkene har ikke skriftnormer, lærerne mangler ordbøker på sitt eget språk” (s. 46).

I et intervju i Vinduet skrevet av Eivind Røssaak, fra 1998, forklarer hun bakgrunnen for begrepet “subaltern” som hun bruker i sin trolig mest kjente tekst, “Can the subaltern speak” (Vinduet, vol 52 nr 3, 1998, s. 44). Denne teksten regnes som en av de viktigste tekstene om postkoloniale studier. Her argumenterer hun for at “the subaltern” IKKE har en stemme i verden i dag. I del IV bruker hun to eksempler for å illustrere poenget sitt, sati (enkebrenning), og selvmordet til den 17 år gamle Bhuvaneswari Bhaduri i 1926.

Kolonialismen forsterket skillet mellom vesten som subjektet og “de andre”, eller “the subaltern”. Hun peker i flere tilfeller også på postkoloniale studier som en forutsetning for å forstå de ulike multikulturelle samfunn i dag. Multikulturalisme i Norge er selvfølgelig noe helt annet enn multikulturalisme i USA eller India.

Forslag til undervisningsopplegg

I engelskundervisningen vil elevene kunne lese utdrag av artikkelen “Can the subaltern speak?”, som kan lånes fra enkelte bibliotek.  I del II av denne skriver hun om hvordan kolonimakten arbeidet i India. Hun kaller det de gjør mot det hinduistiske rettssystemet og utdanningssystemet for “epistemisk vold” (s. 76-78). I ettertid har frigjøringskampen blitt fremstilt med fokus på den indiske elitens stemme, ikke de fattige eller kvinnene. Senere i teksten  argumenterer hun for at kolonialiseringen ikke er over, men at utnyttelsen bare har byttet form (s. 83).


I fag som f.eks. norsk eller kommunikasjon og kultur kan man koble dette til litteratur fra marginaliserte grupper i Norge. En av årets forskerkontakter, Sabina Tica, har skrevet om nettopp dette i artikkelen “Kunsten å utfordre et hvitt kulturelt overklasseblikk: historier om synlige minoritetskunstneres interaksjoner med portvoktere” fra Litterære rettighetskamper i Skandinavia. Denne er fra 2024 og skal ligge med åpen tilgang i Scandinavian University Press (tidl. Idunn).


Rasisme er et tema som er relevant både knyttet til overordnet del og flere av fagplanene. I et intervju fra 1993, trekker Spivak fram en forside fra Time Magazine som hun kaller et eksempel på “blatant racism”. Hva med å la elevene diskutere den?

(Danius, S., Jonsson, S., & Spivak, G. C. (1993). An Interview with Gayatri Chakravorty Spivak. Boundary 220(2), 24–50)


I fagene religion og etikk og historie og filosofi kan en utfordring til elevene være å reflektere over spørsmålet “Hvordan ville etikken vår sett ut hvis den ikke var farget/forurenset av vestlig tenkemåte?”

Utdrag s. 76-78

At the end of the eighteenth century, Hindu law, insofar as it can be described as a unitary system, operated in terms of four texts that ‘staged’ a four-part episteme defines by the subject’s use of memory: sruti (the heard), smriti (the remembered), sastra (the learned-from-another) and vyavahara (the performed-in-exchange). The origins of what had been heard and what was remembered were not necessarily continuous or identical. Every invocation of sruti technically recited (or reopened) the event of originary ‘hearing’ or revelation. The second two texts – the learned and the performed – were seen as dialectically continuous. Legal theorists and practitioners were not in any given case certain if this structure described the body of law or four ways of settling a dispute. The legitimation of the polymorphous structure of legal performance, ‘internally’ noncoherent and open at both ends, through a binary vision, is the narrative of codification I offer as an example of epistemic violence.

The narrative of the stabilization and codification of Hindu law is less well known than the story of Indian education, so it might be well to start there. Consider the often-quoted programmatic lines from Macaulay’s infamous ‘Minute on Indian education’ (1835): ‘We must at present do our best to form a class who maybe interpreters between us and the millions whom we govern; a class who may be in blood and colour, but English in taste, in opinions, in morals, and in intellect. To that class we may leave it to refine the vernacular dialects of the country, to enrich those dialects with terms of science borrowed from Western nomenclature, and to render them by degrees fit vehicles for conveying knowledge to the great mass of the population. The education of colonial subjects complements their production in law. One effect of establishing a version of the British system was the development of an uneasy separation between disciplinary formation in Sanskrit studies and the native, now alternative, tradition of Sanskrit ‘high culture’. Within the former, the cultural explanations generated by authoritative scholars matched the epistemic violence of the legal project.

I locate here the founding of the Asiatic Society of Bengal in 1784, the Indian Institute at Oxford in 1883, and the analytic and taxonomic work of scholars like Arthur Macdonnell and Arthur Berriedale Keith, who were both colonial administrators and organizers of the matter of Sanskrit. From their confident utilitarian-hegemonic plans for students and scholars of Sanskrit, it is impossible to guess at either the aggressive repression of Sanskrit in the general educational framework or the increasing ‘feudalization’ of the performative use of Sanskrit in the everyday life of Brahmanic-hegemonic India. A version of history was gradually established in which the Brahmans were shown to have the same intentions as (thus providing the legitimation for) the codifying British: ‘In order ti preserve Hindu society intact [the] successors [of the original Brahmans] had to reduce everything to writing and make them more and more rigid. And that is what has preserved Hindu society in spite of a succession of political upheavals and foreign invasions. This is the 1925 verdict of Mahamahopadhyaya Haraprasad Shastri, learned Indian Sanskritist, a brilliant representative of the indigenous elite within colonial production, who was asked to write several chapters of a ‘History of Bengal’ projected by the private secretary to the governor general of Bengal in 1916. To signal the asymmetry in the relationship between authority and explanation (depending on the race-class of the authority), compare this 1928 remark by Edward Thompson, English intellectual: ‘Hinduism was what it seemed to be… It was a higher civilization than won [against it], both with Akbar and the English.’ And ass this, from a letter by an English soldier-scholar in the 1890s: ‘The study of Sanskrit, “the language of the gods”, has afforded med intense enjoyment during the last 25 years of my life in India, but it has not, I am thankful to say, led me as it has some, to give up a hearty belief in our own grand religion.

Utdrag s. 83

The contemporary international division of labor is a displacement of the divided field of nineteenth-century territorial imperialism. Put simply, a group of countries, generally first-world, are in the position of investing capital; another group, generally third-world, provide the field for investment, both through the comprador indigenous capitalists and through their ill-protected and shifting labor force. In the interest of maintaining the circulation and growth of industrial capital (and of the concomitant task of administration within nineteenth-century territorial imperialism), transportation, law and standardized education systems were developed – even as local industries were destroyed, land distribution was rearranged, and raw material was transferred to the colonizing country. With so-called decolonization, the growth of multinational capital, and the relief of the administrative charge, ‘development’ does not now involve wholesale legislation and establishing educational systems in a comparable way. This impedes the growth of consumerism in the comprador countries. With modern telecommunications and the emergence of advanced capitalist economies at the two edges of Asia, maintaining the international division of labor seves to keep the supply of cheap labor in the comprador countries.

Human labor is not, of course, intrinsically ‘cheap’ of ‘expensive’. An absence of labor laws (or a discriminatory enforcement of them), a totalitarian state (often entailed by development and modernization in the periphery), and minimal subsistence requirements on the part of the worker will ensure it. To keep this crucial item intact, the urban proletariat in comprador countries must not be systematically trained in the ideology of consumerism (parading as the philosophy of a classless society) that, against all odds, prepares the ground for resistance through the coalition politics Foucault mentions. This separation from the ideology of consumerism is increasingly exacerbated by the proliferating phenomena of international subcontracting. ‘Under this strategy, manufacturers based in developed countries subcontract the most labor intensive stages of production, for example, sewing or assembly, to the Third World nations where labor is cheap. Once assembled, the multinational re-imports the goods – under generous tariff exemptions – to the developed country instead of selling them to the local market.‘ here the link to training in consumerism is almost snapped. ‘While global recession has markedly slowed trade and investment worldwide since 1979, international subcontracting has boomed. … In these cases, multinationals are freer to resist militant workers, revolutionary upheavals, and even economic downturns.’

Forside TIME

8.juli 1991.

Litteratur

Spivak er opptatt av hvordan arven fra kolonialismen kommer til uttrykk i litteraturen, og at den må granskes og avsløres gjennom “en alltid tilstedeværende utfordring av vestlige forestillinger og fortellinger om sannhet og virkelighet” (Salongen, 2017). Hun argumenterer for en ny kanon i litteraturstudiene, som inkluderer flere stemmer.

I litteraturforskningen sin er hun også opptatt av feminisme, knyttet til “the subaltern” (den underlegne). Hun ser det som et problem at vestlig feminisme lenge har utgitt seg for å være universell, og at dette begrenser mulighetene for oss i Vesten til å forstå kvinner i det globale sør, men også at det begrenser deres muligheter til å styrke sin situasjon. Begrepene er rett og slett ikke overførbare, man har ikke et språk for å forstå “de andre”.  Hun forsker på litteratur fra det globale sør for å finne denne stemmen, og hun har også oversatt tekster av Mahasweta Devi til engelsk. Mahasweta var en indisk forfatter født i 1926, som skrev om bønder og fattige og var opptatt av sosial rettferdighet. “Devi” er en tittel som uttrykker respekt og brukes på kvinner i Bengal.

Forslag til undervisningsopplegg

Les Spivaks oversettelse av Mahasweta Devis fortellinger, f.eks. “Breast-Giver”. Denne er å finne i samlingen Breast Stories eller The Norton Anthology of World Literature, bind 2. Disse kan lånes fra enkelte bibliotek. Breast Stories finnes også som lydbok på Storytel.

Gayatri Spivak har uttalt at litteratur og kultur er sentralt for å øve opp fantasien for både studenter, forskere og andre lesere, og at litteraturen kan hjelpe oss å endre tenkemåten vår. En viktig grunn til å jobbe med humanistiske fag er at disse kan hjelpe oss å skru om måten vi tenker på, eller “rearranging our desire”, som Spivak uttrykker det. Dette snakker hun blant annet om i et intervju som er å finne på Youtube.

Hun leser kjente klassikere på nye måter ved hjelp av dekonstruksjon. Enkelte av lærebøkene i norsk trekker fram både feministisk, marxistisk og postkolonial lesemåte, som alle er lesemåter som Spivak har vært sentral i utviklingen av.

Forslag til undervisningsopplegg

Med Spivak på laget kan man gå løs på å lese klassikerne på en ny måte. Tekster som Jane Eyre og Frankenstein har blitt lest i klasserommene i alle år. Er det på tide å se på dem på nytt, fra en ny vinkel? Spivaks lesing av disse tekstene kan dere se nærmere på i artikkelen “Three Women’s Texts and a Critique of Imperialism”.

  • Lese utdrag fra (eller hele) Jane Eyre med et mål om å sammenligne fremstillingen av Jane og Bertha.
  • Lese The Wide Sargasso Sea av Jean Rhys, som er et forsøk på å skrive historien til Rochesters første kone, Bertha, fra Jane Eyre.
  • Lese Frankenstein med utgangspunkt i Kants moralfilosofi eller for å se på fremstillingen av kjønn. Tema som dette kan fungere som tverrfaglige prosjekt i fag som norsk, engelsk, religion og etikk, og historie og filosofi.

I “Three Women’s Texts and a Critique of Imperialism” fra 1985 skriver Spivak om litteraturens rolle i formingen av den engelske kulturelle identiteten. For klasser som jobber utforskende, vil det være mange muligheter for sammenligning mellom tekstene hun skriver om i denne artikkelen, og de sentrale tekstene fra vår egen nasjonsbyggingsperiode. Mens det i engelsk litteratur handlet mye om å legitimere koloniseringa som “social mission”, så handlet det her hjemme mer om å skille ut den norske identiteten fra den svenske og danske. Hva var det som gjorde disse “kampanjene” så suksessfulle at vi fortsatt tror på dem i dag?