Analyse og tolkning av tekstlig materiale

Analyse og tolkning av tekstlig materiale står sentralt både i humaniora og i samfunnsfag. Det vitenskapelige studiet av tekster innbefatter ulike analysemetoder.  Felles for de aller fleste av dem er at de har fortolkning som hjørnestein.

Hermeneutikk

Den overordnede fortolkende metoden i humaniora og samfunnsfag kalles gjerne «hermeneutikk» («fortolkningslære»). Hermeneutikken har som mål å skape forståelse av noe som i utgangpunktet var uforståelig. Metoden skal hjelpe fortolkeren til å avdekke underliggende sammenhenger, eller dypere mening i et materiale. Hermeneutikken tar som utgangspunkt at et materiale er meningsfullt og at de som står bak uttrykket, er aktører. Den hermeneutiske metoden etablerer regler og normer for god tolkning og antar at den som fortolker, kommer til teksten med forutsetninger som påvirker lesningen (Gilje, 2019, s. 11-12). Hermeneutikken er en tradisjon med en lang historie og favner om ulike teoretiske tilnærminger og metodiske posisjoner (Krogh, 2014; Gilje, 2019).

Hermeneutisk metode går i praksis ut på å lese grundig, studere teksten fra ulike synsvinkler, og stille analyserende («kritiske»), ofte teoridrevne, spørsmål. Metoden krever at du jobber med en tekst over tid i en prosess der du snur og vender på den på nytt og på nytt, for å forstå mening og oppbygning. «Den hermeneutiske sirkelen» er et viktig fortolkningsprinsipp, som krever at tolkningen setter del og helhet i dialog med hverandre. Enkeltelementer ved teksten forstås i lys av helheten, på samme måte som tanken om helheten dannes av studiet av enkeltelementene. Hermeneutikk innebærer ofte også sammenligning på tvers av tekster.

Metoder og analysestrategier

Analyse av tekstlig materiale faller gjerne innenfor et av tre fokusområder:

(a) Fokus på opphav (forfatter og samtidskontekst),

(b) Fokus på teksten og elementene den består av, eller

(c) Forholdet mellom teksten og mediet den er skrevet inn i.

Flere analysestrategier kombinerer disse elementene.

Her følger et utvalg av metoder og analysestrategier for tekstlig materiale, som kan være aktuelle for deg å bruke. Noen har sitt opphav i humanistiske fag, andre i samfunnsfagene.

Historisk-kritisk metode

Historisk-kritisk metode analyserer tekster som del av den tiden de ble skrevet i. Antagelsen metoden bygger på, er at tekstens opphav, forfattere og redaktører, og historisk kontekst er en nøkkel til å forstå meningsinnholdet. Denne metoden er sentral i disipliner som arbeider med historiske tekster, som blant annet historiefag, religionsvitenskap og teologi (Thomassen, 2022).

Kvalitativ innholdsanalyse

Kvalitativ innholdsanalyse er en metode for analyse av mønstre og meningsinnhold i, blant annet, tekstlig materiale. Kvalitativ innholdsanalyse har sitt opphav i helse- og samfunnsfagene. Metoden gir retningslinjer for å identifisere, kategorisere, kode og kontekstualisere, for eksempel, meninger, fortellinger eller holdninger som kommer til uttrykk i tekster.

Kvalitativ innholdsanalyse benytter både kildekritiske og hermeneutiske prinsipper og kan være induktiv eller deduktiv. Det betyr at den enten kan ta utgangspunkt i tekstmaterialet og danne teori underveis, eller den kan ta utgangspunkt i teori og analysere materialet systematisk i lys av den. (Grønmo, 2024)

Tematisk innholdsanalyse

Tematisk innholdsanalyse er en analysemetode fra psykologifaget hvor en forskerbestemt tematisk inndeling blir brukt for å identifisere og analysere mønstre, for eksempel i et større tekstlig materiale. «Tematikk» betyr i denne sammenhengen «sentralt meningsinnhold» (Braun og Clarke, 2021; Sørly, 2024).

Multimodal analyse

Multimodal analyse er en metode for studier av sammensatte tekster, utviklet i lingvistikk og mediefag. Metoden ser på verbaltekst som en av flere modaliteter (en modalitet er et meningsskapende system). I en rekke medier (som for eksempel, i tegneserier, reklame og i sosiale medier) opptrer tekst sammen med blant annet bilder, grafer, animasjon og lyd. Det er kombinasjonene av disse ulike modalitetene som til sammen skaper mening. I multimodal analyse studerer du samspillet mellom dem (Maagerø og Tønnessen, 2014).

Diskursanalyse

Diskursanalyse er en annen metode forskere ofte bruker for å analysere tekstlig materiale. Les mer her: Diskursanalyse

Narrativ analyse

Narrativ analyse er en metode for å analysere et tekstlig materiale med fokus på narrativer i materialet. «Narrativ» er måten en fortelling fortelles på. Narrativ analyse kan se på innholdet eller på strukturen i fortellingen. Hvilken type fortelling er det (for eksempel, livshistorier, motstandsfortellinger), hvilket arbeid gjør fortellingen i teksten, hvordan posisjonerer fortellerstemmen seg, hvilke tema er sentrale? Narrativ analyse har en tverrfaglig bakgrunn og brukes i dag i flere fag (Sørly, 2024).

Nærlesing

Nærlesing («Close reading») er en metode som prioriterer grundig og detaljert analyse av utvalgte verk eller mindre enheter, sånn som tekstpassasjer. Metoden setter søkelys på forholdet mellom språk og form og studerer hvordan innholdet blir uttrykt i teksten gjennom, blant annet, ordvalg og setningsstruktur. Et sentralt prinsipp i den såkalte ny-kritiske versjonen av nærlesning er at et litterært verk er autonomt. Verket er interessant i og for seg— ikke som en konsekvens av sitt opphav, forfatterens samtidskontekst, eller den bagasjen leseren bringer med seg til analysen. Hvis du skal studere et dikt eller et politisk program, for eksempel, kan nærlesing være en relevant metode. Nærlesning har sin forløper i studiet av religiøse tekster, juss og litterære klassikere. Metoden har blitt videreutviklet spesielt i litteraturvitenskap (Hagen, 2024).

Distant reading

«Distant reading» er en metode for å forstå litteratur basert på store mengder data, heller enn nærlesing av enkeltverk. Metoden er en reaksjon mot nærlesning. Den ser på avstand som et premiss for kunnskapsdannelse og ble utviklet i litteraturvitenskap for å vende blikket fra nasjonal litteratur til verdenslitteratur. «Distant reading» bruker verktøy fra digital humaniora og studerer større mønstre på tvers av enkeltverk (Morretti, 2000).

Bokhistorie og materiell filologi

Bokhistorie og materiell filologi er to beslektede metodologiske perspektiver som framholder at tekster alltid må forstås som en integrert del av det mediet de er innskrevet i. Hvis du vil studere en tekst i lys av disse perspektivene må du altså også studere håndskriftene, bøkene, eller de digitale flatene som teksten er del av. Bokhistorie og materiell filologi kan blant annet være interessert i produsentene av bøker, sirkulasjonen av håndskrifter, den politiske eller religiøse betydningen av en bok, leserinteraksjon med tekster og endring i tekstinnhold over tid (Lied og Lundhaug, 2017; Davage og Lied, 2025).