Digitale forskningsmetoder

Digitale forskningsmetoder innebærer i stor grad å bruke internett som forskningsverktøy. I mange digitale forskningsprosjekter brukes tekst, bilder og videoer fra internett og sosiale medier som data. Det er også vanlig å bruke internett og sosiale medier til å rekruttere forskningsdeltakere til prosjekter, for eksempel til å svare på et spørreskjema. Digitale forskningsmetoder er altså et begrep som rommer mange ulike fremgangsmåter der teknologi er et sentralt verktøy.

Rekruttering til spørreskjema på internett

Internett og sosiale medier er gode kanaler for rekruttering av deltakere til forskningsprosjekter. Å rekruttere på sosiale medier er både tidseffektivt og billig, fordi man ikke trenger å gjøre arbeidet med å skrive ut spørreskjema, gå ut i verden og samle inn svar fra enkeltpersoner, for deretter å taste disse svarene inn i et Excel-dokument på PC-en (Sommerseth & Hanssen, 2012). Dette er en fordel i elevprosjekter hvor man har begrenset tid til å samle inn og analysere data.

For å komme i kontakt med målgruppen for spørreundersøkelsen, kan man oppsøke digitale møteplasser hvor det er stor sannsynlighet for at potensielle forskningsdeltakere er aktive. Hvis du skal forske på ungdom som spiller Counter-Strike, så kan du målrette rekrutteringen av deltakere ved å oppsøke grupper på Discord og Twitch hvor det er sannsynlig at du kommer i kontakt med aktuelle forskningsdeltakere.

En metodisk utfordring med rekruttering til spørreskjema på nett, er at man ikke kan være sikker på at det bare er de personene man ønsker å nå, som tar undersøkelsen. Hvis du tar med et spørreskjema til en skoleklasse og ber elevene om å fylle ut dette, så har du kontroll på hvem som har svart på spørreskjemaet. Den samme kontrollen har du ikke på nett. Derfor er det viktig å planlegge godt hvilke digitale møteplasser du vil rekruttere fra, slik at du minsker sjansen for at personer utenfor målgruppa svarer på spørreundersøkelsen.

Å forske på innhold på Internett

For samfunnsforskere utgjør internett og sosiale medier en uuttømmelig kilde til interessante og dagsaktuelle data. Forskere analyserer innhold fra internett i form av:

• Tekst (innlegg på diskusjonsforum, Twitter, kommentarfelt på Facebook)
• Bilder (Instagram)
• Video (TikTok, YouTube, Twitch)
• Lydfiler (podcasts)

I mange forskningsprosjekter vil flere av innholdstypene være relevante å analysere, og det er også vanlig å kombinere flere datatyper i samme prosjekt. De vanligste måtene å analysere innhold på nett er med kvalitativ eller kvantitativ innholdsanalyse (Tjønndal & Fylling, 2021).

Forskningsetiske utfordringer ved digitale forskningsmetoder

Når du  forsker på innhold på nett er det viktig å følge de samme forskningsetiske prinsippene som gjelder for andre samfunnsvitenskapelige metoder. Likevel er det noen forskningsetiske utfordringer som kan bli særlig viktige når du bruker digitale metoder:

• Skillet mellom offentlig og privat på nett
• Hensyn til barn og svakstilte grupper
• Innhenting av samtykke
• Anonymitet

Når det gjelder det første punktet, så er den største forskningsetiske utfordringen med å forske på innhold på nett spørsmålet om hva vi kan bruke som forskningsdata og ikke, altså hva som er offentlig og hva som er privat på internett. Det er ikke alt som ligger ute på nett som kan brukes som forskningsdata, selv om det ligger åpent og tilgjengelig. For å vurdere hva som er offentlig og privat innhold på nett brukes begrepet forventet offentlighet (NESH, 2019). Forventet offentlighet innebærer at man gjør en vurdering av hvorvidt de som har lagt ut et bilde, en tekst eller en video på nett, er innforstått med at disse ytringene er offentlige. Er de forberedt på at informasjonen kan bli brukt til formål som de ikke har tenkt på eller godkjent? Eksempelvis har kommentarfeltet i en nettavis høyere grad av forventet offentlighet, sammenlignet med et innlegg i en gruppe på Facebook hvor man må søke om medlemskap for å få tilgang.

Hensyn til barn og svakstilte grupper blir en ekstra utfordring i digitale metoder fordi det ikke alltid er enkelt å vite hvilke personer som står bak innhold på internett. Hva hvis personen utgir seg for å være en annen? Dette er også et problem når vi  skal innhente samtykke fra forskningsdeltakere. Kan vi være sikre på at samtykket er reelt hvis vi ikke er sikker på hvem som står bak det nettbaserte innholdet? Det er heldigvis også mange tilfeller hvor det er enkelt å innhente samtykke fra de som deltar på ulike nettfora, enten direkte fra deltakerne selv, eller via moderatorer.

Ved bruk av  digitale metoder kan også anonymisering bli vanskelig, siden all informasjon på nettet lagres digitalt, så er det enkelt å søke seg frem til identifiserende opplysninger om forskningsdeltakere. La oss si at vi bruker et sitat fra en som har ytret noe på en nettside. Enhver vil jo da kunne kopiere sitatet, lime det inn i søkefeltet i en søkemotor og få opp hvor sitatet er hentet fra og hvem sitatet stammer fra.