Forskningsetikk: Internett

Det kan være fristende å bruke informasjon som ligger åpent tilgjengelig på nettet, som kilde. Men er det egentlig greit?

Grovt sett kan vi si at de samme etiske reglene gjelder for forskning gjort på internett som i den virkelige verden. Selv om du overhører en samtale på kafé, er det ikke sikkert at det er rett å gjengi innholdet i den når det ikke var ment for deg. På samme måte er det heller ikke sikkert at du som forsker har rett til å gjengi og bruke en samtale du finner på et nettforum uten å innhente samtykke.

Skal du forske på folk på internett?

Det er noen særtrekk ved informasjon som ligger på internett som i så fall kan være nyttig å tenke på. Informasjon på nettet blir lagret, den er søkbar, den kan kopieres, og det er ofte uklart hvem som er publikum. Derfor må dem som skal forske på informasjon som de enten finner eller innhenter fra internett, særlig tenke gjennom følgende:

Vi skal se på disse punktene etter tur.

Ytringens offentlighet

Har den som ytrer seg, forstått at ytringen er offentlig? For eksempel kan onkel Jon, som har diskutert med naboen sin under et Facebook-innlegg ha en begrenset forståelse av Facebooks personverninnstillinger. I tolkningen av ytringens kontekst kan det være ulike nyanser og avveininger som krever at forskeren gjør aktive og kritiske vurderinger. Her kan et begrep om «forventet offentlighet» være nyttig. Hvilke forventninger er det rimelig å anta at Jon har hatt til graden av offentlighet av innlegget sitt?

Informasjonens sensitivitet

Det er forskjell på ytringer. Noen er mer sensitive enn andre. “Sensitiv” kan i denne sammenhengen bety utleverende: Personlige opplysninger om medisinske tilstander, personlige erfaringer eller seksualitet er typiske sensitive opplysninger. Samtidig kan noen politiske saker eller synspunkt være mer sensitive enn andre. Det er ikke like klart at holdninger, som for eksempel kommentarfeltrasisme, har krav på samme beskyttelse som personopplysninger, men dette må sees i sammenheng med «forventet offentlighet» i forrige punkt.

De berørtes sårbarhet

Noen mennesker er mer sårbare enn andre, eller befinner seg i nærhet til sårbare personer. Hvis en sykepleier ytrer seg om en sårbar pasientgruppe, som for eksempel demente, skal man passe ekstra godt på at ikke noe kan koble ytringen til bestemte personer hvis man skal bruke utsagnet i forskningen sin. Sykepleieren kan også selv bryte sin egen yrkesetikk i ytringen.

La oss ta et eksempel. Sykepleieren Anita sier til sin kollega Ahmed at «Han der på rom 348 er en skikkelig gammel gris». Kanskje finner de to kollegaene ut at pasienten med fordel kan pleies av en mann, hvis mulig. Dette er ikke særlig problematisk, men om Anita legger ut en snap-story med bilde av en dør det står 348 på og skriver «Bak denne døren bor en skikkelig gammel gris», er situasjonen en helt annen.

Da skal man som forsker ikke ukritisk ta uttalelsen og gjengi den i forskningsprosjektet sitt, for eksempel som bevis på at sykepleiere opplever seksuell trakassering på jobb. Sårbare individer, som demenspasienter, har krav på særlig beskyttelse.

Forskningens interaksjon og konsekvenser

Det kan være utfordrende å forsikre seg om at deltakerne har samtykkekompetanse og har forstått hva de er med på dersom rekruttering til forskning foregår skriftlig over nettet. Det kan være så store utfordringer med slike forskningsprosjekter at det er grunnlag for å la være å gjennomføre dem.

Et annet moment er forskningens interaksjon. Skal forskeren selv aktivt delta i meningsutvekslinger, for eksempel på nettfora, bør forskeren først gi seg til kjenne.

Samtidig er det jo forskning der man ikke vil kunne innhente samtykke, men forskningen likevel bør gjøres fordi funnene er viktige for oss som samfunn. Et eksempel på dette er forskning på politikk og politikere.

I et slikt prosjekt må forskningens konsekvenser sees i lys av påvirkningen og eventuelle negative virkninger for enkeltpersoner.