Tema: Forske på kriminalitet

Kriminalitet forekommer i alle samfunn, i varierende grad. Hva som regnes som kriminelt varierer også, men fellesnevneren er at kriminelle handlinger medfører en eller annen straffereaksjon.

Det er vanlig å tenke på kriminalitet som noe som må forklares: Hvorfor gjør noen ting som er forbudt og kanskje også skadelige for andre? Svarene på dette spørsmålet har variert opp gjennom historien og mellom ulike land. Historisk har kriminalitet blitt sett på som et resultat av lav moral, demonbesettelse eller sinnssykdom, mens vi i dag er mye mer opptatt av hvordan personlige historier, omgangskrets og livsbetingelser påvirker hva individer gjør, også når de bryter loven. 

Kunnskapskilder

Både kvalitative og kvantitative metoder gir relevant kunnskap om kriminalitet. Forskere gjennomfører kvalitative intervjuer og feltarbeid for å studere hvordan kriminalitet utføres og inngår i folks hverdagsliv, eller for å undersøke hvordan politiet jobber for å forebygge kriminalitet. Forskere bruker statistikk fra politiet, domstolene og kriminalomsorgen for å skaffe oversikt over hvordan den registrerte kriminaliteten utvikler seg over tid, for å undersøke hvem som straffes for hvilken type kriminalitet og for å vite hvem det er som begår kriminalitet gang på gang.

Dette gir en god oversikt over utviklingen, men siden mye kriminalitet aldri blir oppdaget eller straffet, gjennomfører forskere også spørreundersøkelser. I slike spørreundersøkelser kan det inngå spørsmål både om noen har gjort lovbrudd og om de har vært utsatt for lovbrudd. Ulike kunnskapskilder har ulike styrker og svakheter, og det betyr at de utfyller hverandre.  Les mer om spørreundersøkelser og forskningsetikk her.

Teori gir forklaringsmodeller 

Forskere bruker ikke bare metode for å skape kunnskap om kriminalitet, de bruker også teori. Teori brukes til å forstå den empiriske kunnskapen som skapes gjennom metoden som er valgt. For eksempel har empiriske studier i mange europeiske land de siste ti årene vist at den registrerte kriminaliteten går ned.

I møtet med et slikt funn stiller en forsker to spørsmål. Det første er om det virkelig stemmer at kriminaliteten har gått ned. Kan det være slik at det er noe med måten politiet jobber på, eller ved samfunnets struktur eller lovbryteres praksis som resulterer i at færre lovbrudd registreres, selv om nivået er det samme som før, eller til og med har økt? Vil du lese mer om dette, kan Lomell (2017) være et godt sted å begynne.

Det andre spørsmålet er: Hvis det stemmer at kriminaliteten i samfunnet har gått ned, hva kan forklare det? Forskere bruker teori, eller forklaringsmodeller, for å besvare begge disse spørsmålene. Et sentralt spørsmål innenfor studiet av kriminalitet er hvorfor noen begår kriminalitet (Skardhamar, 2017). Empirisk belyser forskere dette spørsmålet ved både å bruke kvantitative metoder til å kartlegge kjennetegn ved personer som bryter lover, og kvalitative metoder for å undersøke hvilken plass kriminalitet har i lovbryteres liv. Videre kan de kvalitative studiene vise oss hvordan lovbryterne selv tenker om hendelsesforløp og valg: Hvordan kan noe som ser meningsløst og galt ut for de fleste, oppleves riktig for noen?  

Utfordringer ved å forske på kriminalitet 

Kriminalitet utføres ofte på steder og på måter som gjør den vanskelig å studere. Vanligvis vil de som begår lovbrudd være opptatt av å ikke bli tatt og kriminaliteten foregår på tider og steder der andre ikke ferdes. Det betyr at en som forsker på kriminalitet alltid må være seg bevisst at det er mye vi ikke vet om kriminalitet og de som utfører den. I tillegg er det slik at miljøer eller situasjoner der kriminalitet foregår kan være farlige, både for forskere og de hen forsker på. Dette betyr at forskere som forsker på kriminalitet må være seg bevisst de etiske utfordringene det reiser at man risikerer å sette andre i fare, i tillegg til at det har praktiske konsekvenser for hvordan man går fram som forsker. Les mer om forskningsetikk her.